Lisensfinansiert humor; gøyalt?

Har fulgt nøye med på de til tider patetiske humor-debattene som har ridd akersgata som en mare den siste tiden. Er Harald Eia og Bård Tufte Johansen fortsatt morsomme? Henger de ut folk og driver med mobbing? Er Radioresepsjonen like gøyalt på TV som på radio? Er Linn Skåber like hensynsløs i virkeligheten? Hvorfor har NRK brukt millioner på en stilisert barne-tv serie signert Erlend og Steinjo? Og hvorfor gidder ingen å sette det samme kritiske søkelyset på Torsdag kveld fra Nydalen?

Spørsmålene er mange og meningene desto fler. En rask titt innom hovedstadsavisenes bedritne forumer tar (som vanlig) livsgnisten fra deg og får deg til å benekte menneskeheten i sin helhet. Det finnes ikke håp.
Som om ikke det er nok melder (til alt overmål) Jens Pikenes seg på. Den godt voksne mannen som fortsatt synes sin egen bæsj lukter best. Mannen som sist var morsom på 80-tallet. Mannen som "kaster handsken" hvert tiår når han våkner opp fra rusen av sin egen kroppslukt. Sosiologen med (blant annet) estetikk og kultur som spesialfelt som er blottet for innsikt og distanse til sitt eget alter ego. Pikenes, som i sin tid latterliggjorde "godt utdannede musikere for å lage den dummeste musikken", ser ikke håpløsheten i denne uttalelsen i fobindelse med sitt eget pubertale Penthouse Playboys-prosjekt. Uttrykket "feie for egen dør" er tydeligvis ikke del av sosiologi-pensum. Det faktum at noen i det hele tatt gidder å formiddle Pikenes syn på humor er mildt sagt forbløffende; vanligvis er det fagfolk som uttaler seg om et fag.

"Storbynatt" vil nok ikke bli stående som en bauta i Eia/Johansen-katalogen, uavhengig av den til tider massive kritikken programmet har møtt. Delvis fordi duoen er ansvarlige for tiår med legendariske figurer, parodier og sketsjer. Delvis fordi duoen får et langt større kritisk søkelys av media enn samtlige humor-kolleger. Mest av alt fordi "Storbynatt" avsluttes før det har fått etablert seg. Talkshow i dette formatet trenger årevis for å innarbeide seg, noe "Åpen Post" og "Senkveld" her i Norge er gode eksempler på.

Det viktigste her er kritikken. Eller mer presist; mengden kritikk.
Man må spørre seg hvorfor "Storbynatt" sin figur "Trym" vakte en såpass tidvis ensidig offentlig debatt og Eia's fokus på lokalnyheter plutselig var "mobbing". Hvorfor er ikke kulturredaktører og kommentatorer like interessert i å omtale Radioresepsjonens åpenbare hverdagsrasisme eller latterliggjøring av funksjonshemmede, TKFN's "mobbing" av narkomane og karakterdrap av diverse B og C-kjendiser (best eksemplifisert av Nils Arne Eggen "parodien")? Det er påfallende at kritikken er såpass verdi-basert og stort sett befinner seg politisk godt til venstre. Akersgata's (medregnet Klassekampen) trang til å "felle" Eia i etterkant av "Hjernevask" er kanskje ikke så vanskelig å forstå, tatt i betraktning de mange såre egoer og tær programmet genererte. Kritikken mot "Storbynatt" fremstår derfor som politisk motivert fremfor noe.
Spesielt når media i all hovedsak benytter diverse venstreorienterte referanser for å bedømme hva "morsomt" er. Kort oppsummert ser man at flertallet av de som har følt trang til å gå ut offentlig for å definere hva "morsomt" er går under kategorien "gamle raddisser". Artig da at Harald Eia kort tid etter (igjen) blir utropt til norges morsomste person. Jeg antar at utmerkelsen ikke kom som et resultat av omdiskuterte "Hjernevask"...

For å ikke gjøre dette innlegget alt for langt (og dermed uinteressant for den jevne blog-leser) vil jeg bare kort skrive litt rundt hva NRK driver med om dagen. For det kan man spørre seg om.

Først: Radioresepsjonen på TV.
Omsider har vi fått den perverterte versjonen av "Video killed the radio star" her til lands. De tre radiofjesene er utvilsomt artige i flokk og personlig har jeg humret ihvertfall 2 ganger av TV-versjonen. Problemet er formatet; det funker rett og slett mot sin hensikt og oppleves som overraskende langdrøyt til å vare skarve 30 minutter.
Personlig tror jeg at konseptet kunne funket på TV, men da filmet inne i radiostudioet og uten publikum. En slags low-cost humrefest i Dagsnytt-atten stil.

Erlend og Steinjo konseptet "Påpp og Råkk" fremstår for meg som et klassisk eksempel på hvordan det går når du jobber for hardt og lenge med et produkt. Stilisert og påkostet. En slags blodfattig luksus-versjon av Flight Of The Conchords der humoren ble borte på veien. Man kan spørre seg hvilket rompehull Erlend og Steinjo har massert for å få tilgang på såpass mange lisenskroner. Merkelig vurdering av NRK på mange områder, men selvfølgelig hyggelig for NRK3 at også de kan skilte med dyre kalkuner, ikke bare billige.

Et siste sleivspark til NRK for nedprioriteringen av banebrytende "Trygdekontoret". Har aldri vært noen fan av Turboneger, men må innrømme at jeg har fått alvorlig fot for Thomas Seltzer. Programmet hvor man tillater seg å debattere skyggesiden av samfunnet på en ironisk distansert og ofte ekstremt teffsikker måte er flyttet til radio. Bra at programmet består selvfølgelig, men trist at alle de som trenger å opplyses på snerr måte ikke lenger får Seltzer trøkt inn med skje. Behovet for denne type program er gigantisk i en ellers polert og skjønnsløs mediahverdag. All ære til Seltzer for å heve nivået på offentlig debatt -om bare NRK så verdien i konseptet og løftet blikket fra sin egne hårløse navel.
Folket vil ha navlelo.

Norsk media og musikk -del 1

Kastet meg inn i en diskusjon på Lydverket's forum og legger det ut på bloggen (for spesielt interesserte):

"...Har samtidig lyst til å slenge til at Pitchfork’s (og lignende siders) “nye makt” også kommer som et resultat av at vinduene og sendeflatene til musikk generelt er i ferd med å forvitre, noe vi også til de grader ser her i Norge.

Ta en rask titt på VG, Aftenposten eller Dagbladets musikksider og du vil raskt oppdage at de er trege, de anmelder lite, de anmelder i flokk, de hyper de samme greiene. Disse “gamle” institusjonene tar ikke i en utgivelse med mindre det finnes en eller annen form for mediaoppmerksomhet rundt “pruduktet” (les: tv-reklame). Det vil si; er du en norsk debutant uten noen form for penger avsatt til tv reklame eller annet er det forsvinnende liten mulighet for at et kredibelt norskt medium tar tak i utgivelsen din. Ser man på hypemaskiner som eksempelvis Natt & Dag over lengre tid ser man at de stort sett anmelder utgivelser fra gitte selskap (gjerne selskap som også bruker penger på å reklamere i deres egen avis).

Når det gjelder Lydverket, som jo er et NRK produkt, forventer jeg meg bedre dekning av den norske scenen. Jeg skal kjappe meg å si at Lydverket er dyktige her; mange norske artister får sine gjennombrudd fordi Lydverket omtaler og spiller låtene deres. Men jeg ser også helt tydelig at Lydverket faller i den samme Pitchfork-fellen samtidig som de bruker litt for mye tid på major labels, som jo uansett har nok middler til å komme ut i offentligheten om de ønsker det.

For Lydverket-staben vet jeg at denne kritikken virker urettferdig, jeg har forsøkt meg på denne kritikken tidligere og bare blitt møtt med at jeg er “bitter”. Jeg vil allikevel hevde at det er riktigere å bruke litt mer tid på å orientere seg om hva som skjer blant norske uavhengige selskaper enn å copy/paste fra amerikanske hype-maskiner. Bare det å inkludere alle norske utgivelser på en “aktuelle utgivelser liste”, uavhengig av sjanger, kan være et tilstrekkelig tiltak. Da kan norske selskaper, som jo forsøker å skape verdi i den norske delen av bransjen, henvise til dette i sine øvrige tiltak. Omtale av Lydverket er en utrolig sterk signaleffekt og vil hjelpe mange norske artister opp og frem.

Satt på spissen vil jeg si at Harald Eia’s beskrivelse av de gamle NRK-raddissene også kan gjelde for Lydverket; man kan se tegn på dette i musikken som hypes (Les: Belle & Sebastian-type indie der antall cm. skjegg påvirker terningkast, eller såkalt “groruddals hip-hop"). NRK’s samfunnsansvar for å ivareta norske interesser er ikke like tydelige når det kommer til kulturavdelingen, selv om Bokprogrammet (spesielt i Brenner-perioden) vel kan sies å ha gjort en utrolig god jobb her. Musikkbransjen, representert ved heleide norske selskaper, er dog litt underrepresentert. Omtale av Sony, Warner, Universal og EMI sine utgivelser får, etter min mening, alt for mye spalteplass i norske medier -disse klarer fint å bryte gjennom på egen maskin uansett. Man kan spørre seg hvorfor nevnte VG, Aftenposten og Dagbladet alle gir artister som Paul Potts, Black Eyed Peas og britiske X-factor vinnere sidevis med omtale og anmeldelser, mens norske (hittil) ukjente debutanter ikke er interessante i det hele tatt.

Situasjonen i dag har blitt at media skal mene noe om media. Har du råd til å bruke 1 million på tv-reklame vil VG gjerne mene noe om deg. Har Pitchfork ment noe om deg, vil VG mene noe om deg. Problemet er at medier som VG ikke lenger mener noe på egenhånd. Har “Ola og Kari” mekket album i stua, bryr ikke VG seg, uansett hvor bra albumet i realiteten er.
Ingen norske medier oppdager noe på egenhånd lenger.
Og det er her jeg mener Lydverket har en langt større oppgave og mandat enn andre norske medier, nettop fordi NRK er ansvarlig for innholdet.

I andre enden har man et innlysende kammeraderi og nettverk blant de “uavhengige” mediene, best eksemplifisert med Natt & Dag. Er man ikke “innenfor” bli man ikke hørt, ikke engang åpnet og vurdert. Er man “innenfor” (best eksemplifisert med Nils Bech), blir man omtalt som Jesus, frelseren, kongen av lyd, det norge har ventet på.

I disse dager, som preges av sosiale medier, blogger etc, utspiller tradisjonelle medier sin rolle stadig raskere. Folk flest kjøper fortsatt CD’er de har hørt om på TV (Eidsvåg, Kurt Nilsen etc.), mens de (relativt) unge orienterer seg på helt andre måter. Denne utviklingen går nå ekstremt raskt, og Lydverket bør være med på utviklingen fremfor å (i all hovedsak) tjene major-selskapenes sak. Kan i denne sammenheng nevne bruker-baserte spillelister i Spotify (hva hører Lydverkets publikum, totalt sett, på?), brukerbaserte anmeldelser (uoffisielle bloglister), implementering av Urørt-lister bredere innad i NRK (både på nett, radio og TV)."

HYGGELIG

Jeg vil forbeholde meg retten til å avgjøre om møtet mitt med deg var hyggelig til etter at møtet er over. Ordet “hyggelig” er en sosial svulst som har vokst seg alt for stor. Jeg er lei av å hilse på folk som umiddelbart synes jeg er hyggelig. Jeg er IKKE hyggelig.

Jeg kan være hyggelig, for all del, men jeg syntes ikke det det er spesielt hyggelig å hilse på deg. Mest sannsynlig synes jeg det er slitsomt, fordi:

A: Du har håndtrykk som en sliten ape med diva-nykker, eller
B: Jeg har hørt såpass mye om deg at jeg allerede har avgjort at du ikke er hyggelig, og
C: Jeg har egentlig ikke lyst til å møte deg –men slipper ikke unna.

“Hei, Trond… hyggelig!”.
Nei Trond –alt er ikke hyggelig. Jeg er for at vi kan jobbe oss fram mot hygge. Men hyggen er der ikke automatisk. Det må en felles innsats til. Og presser du meg til å måtte mene at det umiddelbart skal være hyggelig så reagerer jeg med å skape uhygge. Og som vi alle vet, uhygge er ikke noe hyggelig.

De absolutte krigsproduksjoner

Mye har både vært sagt, skrevet og sunget om de diverse kriger som til enhver tid utkjempes. Typisk nok er konflikten som skildres nødt til å ha hvilt en god periode for å få en sannferdig skildring; de aller fleste filmatiseringer gjort kort tid etter eller under enhver krig får gjerne en stram eim av propaganda over seg. Spesielt amerikanske filmer (overraskende nok) presenterer ofte et unyansert fiendebilde og en glorifisering av eget heltemot. Allikevel, amerikanske filmer dominerer topplisten. Dette tilskrives gjerne mulighetene store budsjetter gir i form av teknologi og mannskap fremfor ren fortellerkunst. En realistisk krigsfilm eller serie er nødt til å få til (blant annet) lyssetting, en uhorvelig mengde tidsriktige og korrekte kostymer, fartøy og statister. En produksjon som kan korrekt gjengi den tiden den skal dokumentere er å foretrekke og det må sies at listen preges av filmatiseringer som best klarer å kombinere historiefortelling med utnyttelse av ny teknologi.

Grunnen til at man lager en slik liste akkurat nå er den nye bølgen av krigsfilmer vi har i vente de kommende månedene. Først og fremst bør Max Manus nevnes som en verdig krigsfilm sett med norske øyne. Den når ikke opp på listen, men jeg vil gjerne rose norsk film for å ha baller til å tørre å gå løs på en slik produksjon og jeg likte utfallet. Noen svakheter var det; jeg følte at konfliktnivået mellom Norge og Tyskland ikke kom klart nok frem, noe som antagligvis er utelatt av tidsnød, men man ble sittende litt med følelsen av at Manus, Sønsteby og gjengen faktisk bare var terrorister (de siste gjenlevende siden Mullah Krekar her til lands i følge Otto Jespersen). Man kan selvfølgelig regne med at de aller fleste som velger å se filmen kjenner til historien, men et par avisklipp i begynnelsen av filmen for å underbygge grunnlaget for heltenes offervilje er ikke godt nok. Man kunne tatt seg tid i 2 minutter til å introdusere temaer som Quisling, Rinnan, Gestapo og SS, samt muligens klargjøre sveriges nøytrale holdning noe mer. Slik som filmen fremstår nå, virker ikke nordmenns motstand som spesielt velfundert, de så faktisk ut til å ha det riktig så bra under okkupasjon. Man skulle også forklart bedre hva som skjedde med Viktoria Winge’s rollefigur i etterkant av krigen. Hva poenget var med hennes rollefigur, foruten å kysse Fehmner, er ukjent. Man kunne også med hell ha sørget for at Hennies nådeløst tåpelige kommentar “I want my country back” ble uttalt på norsk, om så bare for å unngå flashbacks til en mengde latterlige supernasjonalistiske amerikanske filmer. Alt i alt endte jeg umiddelbart opp på terningkast 3, men ser i ettertid at det muligens var noe strengt. En svak firer høres mere riktig ut. En takk for at man våger å lage norsk krigsfilm er ihvertfall på sin plass, selv om Max Manus muligens ville gjort seg bedre som en TV-serie enn film; de som teller penger vil nok være uenige i akkurat det.

Den neste store krigsfilmen som fort kan ende opp på lista er “Valkyrie” som omhandler attentatforsøket på Hitler. Tom Cruise er det mange meninger om og jeg er vel en av de som har problemer med å se for meg Cruise som beinhard tysker med edle hensikter. Jeg blir derimot gledelig overrasket om jeg tar feil; nye gode krigsfilmer (spesielt fra WW2) er noe jeg lengter etter. Jeg får nok uansett ikke dama med på en film med Cruise og krig, selv om 2 negative gjerne ender opp positivt. Så om noen lesere har lyst til å se denne på kino, si gjerne i fra :)

9. Life Is Beautiful (La Vita è bella)

Den absolutte outsider på lista! Roberto Benigni vant Oscar for beste film i 1998 for denne ytterst spesielle feel-good krigsfilmen. Når man sier feel-good i denne sammenheng må det sies at temaet overhodet ikke får man til å føle noe vellyst overhodet, men Benigni’s karakter, såvel som måten han forteller historien på er oppløftende. Dette er også med på å gjøre tematikken og handlingen (spesielt mot slutten) ufattelig bitter. Slik blir også filmen sittende lenge. Bør leies/kjøpes med tilhørende tørkerull/kleenex dersom du lett blir rørt.

8. Black Hawk Down

Filmer regissert av Ridley Scott er som regel lurt å styre unna (med solide unntak i Gladiator og denne). Dette er samtidig den eneste filmen som ikke omhandler andre verdenskrig på lista, men konflikten i Somalia. Dette var krigen der Amerika for første gang involverte seg i stor skala siden Vietnam krigen og de dertil tilhørende store amerikanske tapene preger denne filmatiseringen. Dersom du fulgte med på nyhetsbildet i 1993 husker du kanskje bildene av amerikanske piloter som ble dratt livløse gjennom gatene i Mogadishu etter bil. Det brutale møtet med krigens virkelighet påvirket det amerikanske folket såpass at det fikk politiske konsekvenser. Brutal er også filmen og den grenser til å måtte omtales som ren action. Dette er en guttefilm. Jeg har aldri hørt om en eneste dame som har sett, eller likt den. Så vet du det.

7. Pianisten

Roman Polanski’s mesterverk gir oss Adrian Brody i sitt definitive gjennombrudd som den jødiske pianisten i ei lei klemme. Handlingen finner sted hovedsaklig i Warzava. Jeg vil beskrive den som mellommenneskelig i større utstrekning enn de fleste krigsfilmer og vil passe det publikumet som hyller “Schindlers liste”. Nevnte Brody leverer enn ekstremt vellykket rolle, noe han også vant Oscar for (Polanski og Harwood vant også for sitt arbeid). Dersom du liker relasjoner bedre enn de store slagene er dette filmen for deg. Dersom du skal lure dama til å se en krigsfilm er også dette tittelen du bør merke deg.

6. Das Boot

Dette er den definitive klaustrafobi-filmen. Personlig klarer jeg ikke å være under vann i mer enn 10 sekunder før jeg dør og ikke er jeg spesielt glad i trange rom. Jeg har alle forutsetninger for å hate denne filmen. Men krigsfilm handler i stor grad om å ha muligheten til å oppleve helvetet såpass nært, men allikevel ha alt på god avstand. Wolfgang Petersens filmatisering har kommet i nye utgaver med bedre lyd og bilde, noe som trengtes. Jeg håper dette også fører til at denne filmen ikke går helt i glemmeboka for interesserte. Dersom du er glad i angst er dette filmen for deg. Dersom du ikke er glad i angst, ja da er dette filmen for deg. Nominert til 6 oscarer og burde strengt tatt vunnet ihvertfall 2 av de.

5. Schindlers liste

Offisielt kåret til tidenes krigsfilm gjentatte ganger og topper poengscoren på imdb’s liste over sjangeren. Neeson og Fiennes spesielt leverer udødelige prestasjoner i sine respektive roller. Sett i sammenheng er filmen noe lavmelt. I motsetning til hva man tradisjonelt ville anta er faktisk dette bare med på å underbygge brutaliteten og faenskapet på en snedig måte. Filmen er mesterlig i sin balansegang fremfor noe, noe som også vel gjør at filmen kan omtales som drama og ikke ren krigsfilm. Jeg vil tro at det er denne faktoren som har gjort den såpass populær; den er rett og slett spiselig for de som ikke er spesielt interessert, samtidig som den ikke byr folk som meg i mot heller. Dersom du er i tvil om hvem du skal leie/kjøpe, er dette en safe bet.

4. Stalingrad

De aller fleste historikere er enige om at det tredje riket tapte krigen da man valgte å innvolvere russerne for fullt. Kampen om Stalingrad er kanskje det viktigste slaget ved siden av D-dagen sett i etterkant og således særs viktig å “dokumentere”. Dette er en tysk produksjon som utfordrer deg på en rekke punkter. Det som kanskje skiller denne filmen fra andre krigsfilmer er at den skildrer tyskerne på en sympatisk måte. Troppenes frykt, uro og desperasjon er menneskelige. Men kan man ha sympati for nazister? Slagscenene bærer preg av å være Pre-Saving Private Ryan, men filmen (les: historien) er såpass sterk i seg selv og også såpass viktig å gjenfortelle at den uansett scorer høyt. Her møter for første gang tyskerne seg selv i døra, i den ubarmhjertige kulden i Russland, omgitt av millioner av fiender. PS! Russland er kjent for sin behandling av tyske krigsfanger og filmen må ses i lys av dette.

3. Saving Private Ryan

Dette er filmen som sørget for å endre samtlige topplister hva gjelder krigsfilm. Da den kom ut i 1998 kan vi snakke om et paradigmeskifte fordi den utmanøvrerte samtlige tidligere forsøk på å lage autentiske filmatiseringer av andre verdenskrig. Ny teknologi skal ene og alene ha æren for dette. Rett nok leverer Hanks, Giamatti, Sizemore og Damon gode prestasjoner. Det er allikevel teknologien som sørger for at store filmer som Apokalypse nå og Hjortejegeren er forbigått. Jeg så denne på kino og den innledende sekvensen (D-dagen) tok fullstendig pusten fra meg. Lyssettingen var ufattelig bra, men muligens var fremskrittene innenfor lyd mer avgjørende. Jeg satt lamslått i kinosalen og følte at jeg var der; kulene suste rundt meg, jeg opplevde kaoset, fortvilelsen og desperasjonen. Dette var nytt og det ga ny giv til sjangeren i sin helhet. Historien i seg selv er på mange områder lite plausibel, men samtidig er den spekket med scener som vil røre deg, sette deg ut av spill og feste seg i minnet.

2. Der Untergang

Er man interessert i historie og da spesielt andre verdenskrig, har det gjentatte ganger vist seg at det kommer mye brutalt fra selve kilden. Tysk film generelt er noe jeg ikke gir mye tid. Tyske krigsfilmer derimot, ja det elsker man! Jeg har av egeninteresse lest det aller meste om Hitler og følgelig sett de aller fleste av de filmatiseringer og portretter som er gjort. Som regel spilles Hitler av en brite (briter spiller alltid skurkene). Der Untergang bringer deg under jorden, i bunkersen for å møte Hitler. Og da snakker vi ikke om en mann som ligner litt på originalen og derfor innehar rollen. Nei, selveste Bruno Ganz leverer varene og vel så det i rollen som erkesatan. Han spytter, fråder, skjeller ut –ja han er stort sett så full av faen man alltid har sett for seg Hitler være. At Ganz er tysk fører selvfølgelig til at man blir sittende å måpe, eventuelt pisse på seg, når han virkelig skrur opp temperaturen i den lille bunksersen. Filmen er en brutal oppvask tyskerne skal ha honnør for: har det noen gang skjedd at en tidligere aggetator finansierer, skriver og filmatiserer en såpass ærlig skildring av det helvetet nasjonen maktet å gjennomføre? Jeg har problemer med å se at Russland, USA eller Kina kunne ha gjort det samme. Tysk filmindustri har også delfinansiert Max Manus og Valkyrie, samt andre viktige skildringer. Det i seg selv står det respekt av og jeg tror tyskland må seile opp som et av de mer velutviklede vestlige samfunn per nå. Dersom du sitter med følelsen av at de krigsfilmene du har sett har rambo-takter eller en glorifiserende tone, ta en titt på denne. Ditt møte med selveste erkesatan i mørket vil påvirke deg.

1. Band Of Brothers

Spielberg og Hanks leverer tidenes krigsproduksjon i form av en 10 episoders lang serie som konfronterer deg med et spekter av følelser. Man følger Easy Company fra start til slutt, komplementert med kommentarer fra overlevende. Både skuespillere og teknikkere har fått til det ultimate innen autentisk historiefortelling. For meg personlig representerer serien en ufattelig respekt for “de beste av oss”, et glimt av et sterkt brorskap, såvel som interessante skildringer av kjente slag og historiske personligheter. Sterkt, men ikke nasjonalistisk og sneversynt som mange andre amerikanske produksjoner. Denne serien bør sees av alle, også de som ikke er krigsinteressert, om så bare for å forstå hvorfor historien aldri må gjenta seg. Anbefales på det aller varmeste.

Som alltid er det noen som stikker seg ut i feil retning. Det finnes haugevis med dårlige krigsfilmer, men dette er de 3 absolutt værste:

3. Cross Of Iron
Godt mottat når den kom og har også die-hard tilhengere i dag. Men den er trist, innholdsløs og svak rent skuespillermessig.

2. Platoon
Kontroversielt valg, ja. Dette er filmen som for en gangs skyld etablerte at amerikanere kan løpe 100 meter mens de blir skutt ca 800 ganger på veien. Har greie øyeblikk og ble godt mottat når den kom. I dag fremstår den bare som håpløs nasjonalromantikk, urealistisk i sine kampskildringer. En “guttefilm” med grei action, men som samtidig gjør narr av alle de som faktisk har opplevd krig.

1. Pearl Harbour
Man skulle tro at amerikanerne maktet å skildre angrepet på eget territorie på en bedre måte enn dette, eller skulle man? Den komplette krigs-kalkun blottet for ALT. Man kan bare like dette om man er født, oppvokst og misbrukt i Iowa og utelukkende har venner som heter Billy, Joel og Wayne. Skammelig og ufattelig disrespect til de som faktisk opplevde helvetet.

Åpent brev til Morten Pedersen (Dagbladet)

Fotball er lidenskap.
Selv er jeg, som Kjell Aronsen ville sagt, født, oppvokst og misbrukt på Oslo Øst. For meg er Oslo mer eller mindre delt i to: øst og vest. I tradisjonell forstand representerer østsiden arbeiderklassen mens vest best personifiseres med holmenkollen, majorstua, pannebånd, små fittebikkjer og en champagne-beruset Wenche Foss som raller rundt i terrenget med trusa på snei. Norge er et lite land på alle måter, også i fotballsammenheng. Vi har kun et ordentlig byderby; Vålerenga mot Lyn. I internasjonal sammenheng regnes byderbyer som de mest intense oppgjørene, ofte referert til som “hatoppgjør”. Temaer utenfor fotballens tradisjonelle sfære blir ofte dratt inn i slike oppgjør, noe som gjør de ekstra intense. “Old Firm” i Skottland er muligens det eksemplet i verden som best understreker dette. Faktorer som økonomi, levestandard og religion forsterker fotballsupporteres emosjoner i disse oppgjørene. AIK – Djurgården, Arsenal – Tottenham, Man Utd. – Man City, Inter Milan – AC Milan og Boca Juniors – River Plate er oppgjør av helt spesiell betydning i internasjonal sammenheng.

For meg finnes det kun ett lag i verden; Vålerenga. Jeg har vært interessert i engelsk fotball også, men har aldri maktet å få like sterke følelser for et lag utenfor landets grenser. For meg er fotball synonymt med Vålerenga. Ergo, Lyn FC og alt det representerer er min fiende. Skiklubben Lyn har alltid vært ledet, finansiert og representert av oppblåste vestkantblærer som går på tvers av alt det jeg oppfatter som naturlig. Oppgjørene mot Lyn er såpass intense, og hatet mot klubbens “tilhengere” såpass sterkt at det kan overskygge andre (og for mange viktigere) temaer.

Lyn er en svindlerklubb, best eksemplifisert gjennom Mikel-saken der tidligere direktør Morgan Andersen er dømt for dokumentforfalskning og falsk politianmeldelse. Det er også en klubb uten ryggrad som aktivt har motarbeidet Vålerengas planer om bygging av ny stadion. Gjennom politisk engasjement har klubben og dets supportere forsøkt å gjøre denne prosessen så vanskelig som overhodet mulig, for enten å trenere eller stanse planene i sin helhet. Dette ble gjort gjennom politiske aktører i Høyre, KrF og Venstre. Prosessen personifiseres best gjennom uttalelsene og handlingene til høyre-mann Bård Folke Fredriksen (bilde). Fredriksen motarbeidet forslaget aktivt i bystyret og refererte til saken som et “misbruk av fellesskapets verdier”.
Fredriksen poserer som
uavhengig Oslo-representant

FrP, AP og SV gikk derimot for vedtaket. Og hvorfor er denne saken viktig? Østkanten har blitt neglisjert når det kommer til byfornyelse så lenge jeg har levd. Spesielt Groruddalen, hvor jeg er oppvokst, er blitt utelatt fra alle planer av betydning. Det eneste bydelen er foræret av betydning de siste 50 år må være en heller ulekker statue av Trygve Lie i 1994. Folke Fredriksen fortsatte sin kritikk i etterkant av vedtaket og (i andre ordelag) kalte prosessen tilnærmet udemokratisk, der “kontaktnett blir utnyttet for å oppnå resultater”. Man kan undre seg over hvordan en politiker kan kalle et flertall udemokratisk. APs representant Andreas Halse la inn et godt innlegg på engas eget forum (VPN) der han blant annet skrev: “Jeg må bare si det, nå som jeg har kommet hjem fra feiringa på Bohemen:
Takk til alle som kom i dag. Jeg har aldri vært på et bystyremøte med i nærheten så mye folk. Dere viser hvorfor dette er så riktig og viktig for klubben og byen.
Takk til klubben og klanen som har gjort en solid jobb for å få til dette. Uten det seriøse arbeidet som har blitt hadde det aldri vært mulig.
Jeg hadde faktisk tårer i øynene da jeg rakk opp hånda og stemte for forslaget. Gleder meg så utrolig til den første kampen på vår helt egen bane.
mvh
Andreas Halse
bystyrerepresentant (AP)”

Så hva har dette med Dagbladets Morten Pedersen å gjøre?
Pedersen har nylig uttalt seg svært krasst om Vålerengas supportere, klanen, i sin helhet fordi enkelte har sendt kritiske sms/forum-innlegg tuftet på administrerende direktør Pål Breen. Breen stilte seg positiv til at engas generalsponsor Hafslund gikk inn med 500.000 for å redde Lyn’s eliteserielisens. Det har versert forskjellige versjoner av saken når det kommer til hvem som tok initiativ til sponsingen, først var det Breen og i etterkant av kritikken på klanens forum VPN var det Lyn. Pedersen kaller klanens reaksjoner “historieløse”, nå sist i Nrk’s Bakrommet. Engas nære konkurs i 1988 ble unngått ved at en Frigg-entusiast stilte med de midlene klubben manglet. (referert til som “Mr. Frigg” av Pedersen). Det Morten ikke presiserer i denne sammenhengen, er den åpenbare forskjellen på en privatpersons investeringer i en klubb og en hovedsponsors. En privatperson kan gjøre som han vil, en hovedsponsor må forholde seg til flere aktører, da hovedsaklig den klubben som sponses og dets administrasjon. Pedersen bruker utelukkende økonomiske motiv for å argumentere for sitt standpunkt og sier samtidig:“tilgi dem for de vet ikke hva de gjør”, med klar referanse til deler av klanens reaksjon på sponsingen. Han understreker videre at klanen “evner ikke å tenke Vålerengas økonomi” fordi byderbyet generer fler millioner enn et oppgjør mot Ham-Kam ville. Man kan selvfølgelig spørre seg om hvorvidt forholdet mellom Vålerenga og Frigg i 1988 kan måle seg med dagens konfliktnivå med Lyn, men det blir i beste fall en debatt uten særlig slagkraft i denne sammenheng. Det aller viktigste med Pedersens skråsikkre uttalelser er at han uten forbehold bruker økonomiske faktorer for å latterliggjøre klanen. For det første er det forunderlig at en sportsjournalist kan uttale seg om makro- og mikro økonomi, markedsføring og temaer som berører massepsykologi. En journalist er utdannet til å raportere fakta, mens menn som Pedersen og VGs Truls Dæhli i tillegg kommenterer. Da blir spørsmålet; har disse faglig bakgrunn og tyndge til å uttale seg om økonomi eller markedsforhold? Man skulle tro at den sportslige bakgrunnen til Pedersen ville være hans utgangspunkt, altså at han angrep problemstillingen ut i fra de to klubbenes supporteres ståsted eller spillernes. I stedet beveger Pedersen seg inn i en tematikk han i realiteten ikke har forutsetninger for å uttale seg om. Det oppsiktsvekkende er selvfølgelig at Pedersen tilsynelatende ikke forstår seg på supporterkultur.

Med referanse til de tidligere debatterte byderbyene, eksempelvis Rangers – Celtic eller Arsenal – Tottenham, tror virkelig Pedersen at deres supportere ville reagert annerledes i en tilsvarende situasjon? Ser han for seg at Celtic supportere ville sittet stille dersom deres generalsponsor reddet Rangers, eller Tottenham reddet Arsenal? I så fall burde Pedersen finne seg en annen jobb på det grunnlag at han ikke forstår elementær supporterkultur.

For å understreke kompleksiteten i spørsmålet (som Pedersen gjør sitt beste for å forenkle), er altså Lyns problemer fundamentalt selvforskyldt. Dersom situasjonen simpelthen var at Brynestad trakk seg ut uten tungtveiende personlige årsaker ville muligens problematikken vært annerledes. Brynestad trakk seg ut fordi klubbens administrasjon var dømt til betinget fengsel for svindel. Mannen hadde brukt av egen formue for å få klubben opp av uføret, bare for å motta en uttakk i form av siktelser, trusler om tilbaketrekking av lisens og søksmål i størrelsesorden 170 millioner kroner fra Chelsea. Lyn har operert i gråsonen ikke bare i forhold til regelverk, men samtidig utnyttet et afrikansk marked som preges av å operere på grensen til det man kan kalle umoral. Lyn har kort og godt falt for eget grep, med det resultat at markevaren er parmanent skadet i Europa, en sterk sponsor som trekker seg og en finansiell situasjon som i beste fall kan beskrives som kaotisk.
Kan Pedersen med hånden på hjertet sammenligne denne situasjonen med Vålerengas problemer i 1988?

Pedersen bør forstå at Vålerengas supportere ikke tenker utelukkende på den økonomiske faktoren, men den faktiske urettferdigheten pengestøtten representerer. Lyn har skapt sine egne problemer, og burde i anstendighetens navn holde seg for gode til å kontakte byrivalens sponsor for å overleve. Grunnen til at de kontaktet Hafslund var selvfølgelig fordi et fåtall andre ville ta i klubben med jerntang. Pedersens holdning om at Hafslunds sponsing nærmest burde være en selvfølgelighet tydeliggjør at det er Pedersen, ikke klanen, som ikke forstår historie. At Hafslund skulle være med på å knytte sin merkevare til Lyn burde være like sannsynlig som at amerikanske skattebetalere reddet Enron eller Jens Stoltenberg reddet Gerd-Liv Valla. -Man drar ikke sin egen merkevare inn i et landskap fullt av svindel og umoral fordi det kan skade en selv. Dette er enkel merkevare tenkning. Jeg foreslår at sportsjournalisten Pedersen tar et kurs i sådane til våren, BI har helt sikkert plass.

At Lyn kontakter deres største rivals generalsponsor viser med all tydelighet at klubben mangler ryggrad og skrupler, noe som forøvrig passer inn i bildet av klubbens supportere forøvrig.

Om ikke annet, sett utenifra viser denne saken det alt av historie har fortalt oss; overklassen klarer seg ikke uten arbeiderklassen.

Til sist, Pedersens kritikk av klanens engasjerte medlemmer i forhold til Breen faller også for egen urimelighet. At Breen får kritikk for sine uttalelser er vel like rettferdig som at Thomas Myhre får kritikk for sin slepphenthet, eller hva Pedersen? Du var selv særdeles delaktig i operasjon “ødelegg livet til Thomas Myhre” i etterkant av oppgjøret mot Tyrkia i 2007. At Myhre burde vike var det vel ingen tvil om, men den forfølgelsen du og dine sørget for førte til en nasjonal latterliggjøring og heksejakt på Myhre. I dag er mannen helt knekt. Valla og Ramin-Osmundsen er norske politiske saker som man kan sammenligne med. Du og dine i media burde være veldig ydmyke når det gjelder tema som “personhets” i sin helhet.

Mitt råd til deg er følgende:

1. Forstå at fotballsupportere reagerer ut i fra følelser og ikke utelukkende økonomiske hensyn.
2. Få deg en utdannelse innfenfor temaer du på død og liv vil ha en mening om i nasjonal presse.
3. Forstå at Engas økonomiske situasjon i 1988 ikke kan sammenlignes med Lyns situasjon anno 2008.
4. Forstå at rivaliseringen mellom Vålerenga og Lyn ikke automatisk kan sammenlignes med…Frigg?!?
5. Forstå at et enkeltindivids økonomiske prioriteringer ikke kan sammenlignes med et foretaks, spesielt en generalsponsor.
6. Sette deg inn i hvordan Lyn har motarbeidet Vålerenga i saker som vil ha fundamental innflytelse på klubbens fremtidige situasjon
7. Ta med i regnestykket ditt at deler av Lyns økonomiske problemer kommer som et resultat av kriminelle aktiviteter.
8. Ikke være hevet over alle andre når det kommer til personforfølgelse, sett i lys av dine mange tidligere uttalelser (tro det eller ei; dine kommentarer får konsekvenser for enkeltindivider).
9. Klippe deg.
10. Reflektere litt over hvorfor Dagbladet mister lesere daglig.


PS. Morten Pedersen klarte også kunststykket å uttale at en landskamp i November (med referanse til Ukraina – Norge) var meningsløst i omtalte Bakrommet. Man kan spørre seg hvorfor Pedersen ikke ser det betydningsfullt å trene på ferdigheter etter et historisk år uten seier for det norske landslaget. Er det slik at Pedersen mener en norsk landskamp kun er av betydning dersom John Carew spiller? At Dagbladets antatte ankermann på norsk fotball ikke ser det som en nødvendighet å trene for et landslag blottet for gode resultater understreker at mannen er i total uttakt med det norske folk, NFF, våre 2. og 3. beste spillere, kravet om erfaringer på høyt nivå etc.

Dagbladet bør snarest finne ett anker som uttaler seg med en større forståelse enn det Pedersen makter. Mannen er tydeligvis blottet for sentral fotballfaglig innsikt og bør ikke inneha et så betydningsfult verv i nasjonal presse.

Proteksjonisme v.2

 

I disse dager vedtar norske styresmakter tjenestedirektivet fra EU, noe som har fått stor oppmerksomhet her på berget. Hovedårsaken til all oppmerksomhet er at dette vil medføre en historisk tilnærming mot EU, som vi altså har takket nei til to ganger. Regjeringens motivasjon, eller hovedargument om du vil, er at vi befinner oss midt i en finansiell krise der internasjonalt regelverk/regulering er ønsket for å temme markedet og sørge for større grad av forutsigbarhet.

Det oppsiktsvekkende med den norske håndteringen av spørsmålet er arbeiderpartiets overkjøring av SP og SV, der sistnevnte har valgt dissens fremfor brudd for å beholde makten. SP og SV er selve bastionen når det kommer til norsk EU-motstand, så noen vil nok sperre opp øynene når disse nå er direkte ansvarlige for EU-tilnærming, meg selv inkludert. Jeg kjøper ikke dissens, jeg ville kjøpt regjeringsbrudd. “Nei til EU” er selve hjertet i Senterpartiets organisasjon, med Anne-Enger Lahnstein på barikadene fortsatt friskt i minnet. Det er selvfølgelig patetisk at politiske partier går på akkord med så sentrale verdier i eget parti bare for å beholde makten. Hva skal man tro som velger av enten SV eller SP når de mest sentrale valgløftene blir brutt til stadighet? SV gikk til valg på (og gjorde det antagligvis bra fordi) de ville ut av Afghanistan, ønsket full barnehagedekning og varm mat i alle skoler. Ingenting av dette er innfridd. Husker du at Kristin Halvorsen lovte under valgkampen at hun ville trekke seg dersom dette ikke var innfridd innen 2008? Det er snart 12 måneder siden… Både SV og SP har bevist gjentatte ganger at makt er viktigere enn egne prinsipper, så hvorfor skal man stemme på disse partiene når den eneste reelle sjansen på makt inngår i et samarbeid med AP, som uansett trumfer igjennom sine fanesaker? Hadde SP glemt at AP har en overvekt av EU-tilhengere?

Det mest oppsiktsvekkende med denne saken er allikvel det faktum at tjenestedirektivet kommer som et resultat av finanskrisen og at vår finansminister er uenig i regjeringens prioriteringer. Halvorsen har scoret høyt på sin tydelighet i media blant folket og har mottat honnør for sin håndtering av saken fra nær sagt samtlige eksperter. Hun har uttalt seg svært forsiktig for ikke å skape usikkerhet i markedet (les: børsen). Men hvordan vil markedet reagere når finansministeren ikke er enig i den viktigste finansielle reguleringen som kommer nettop som et resultat av krisen?!? Hvordan ville russerne reagert dersom vår forsvarsminister uttalte at russisk aggresjon burde tillates, eller foreldre reagert dersom vår utdanningsminister uttalte at det er greit å slå barn? Alt kan argumenteres for, men Kristin Halvorsen har, etter min mening, misoppfattet sin rolle. Hun er per nå ikke først og fremst partileder i SV, hun er finansminister og direkte ansvarlig for alle konsekvenser i det norske markedet. Det norske markedet vil naturligvis klø seg kraftig i hodet når finansministeren er uenig med statsministeren når det gjelder økonomisk regulering!

Så la oss se litt nærmere på tjenestedirektivet.
En innføring av dette vil føre til enklere handel og bytte av varer og tjenester, en nærmest “fri flyt” av arbeidskraft gjennom europas grenser. Grunnen til at man gjennomfører dette er historisk forankret. Under depresjonen på 30-tallet valgte verdens ledende økonomiske aktører proteksjonisme som taktikk for å komme ut av uføret. Import av varer ble sett på som upatriotisk med tanke på bevaring av nasjonale arbeidsplasser. Man ønsket å demme opp den økonomiske sila ved å stenge alle sluser. Resultatet var katastrofalt! Stoppen av handel førte til null –eller negativ vekst i samtlige land og krisen tiltok. I etterkant av første verdenskrig valgte man en tilnærmet lik strategi ovenfor Tyskland, boikott og handelsblokkader. Resulatat: katastrofe! Null vekst betyr nedgang. Nedgang betyr at de ressurssvake blir ofret først i matkøen. Resultatet i Tyskland ble en hevngjerrighet ovenfor resten av verden vi ikke har sett maken til siden. Proteksjonisme er noe vi forbinder med kolonitiden da internasjonale politiske verktøy som EU ikke eksisterte.

En innføring av tjenestedirektivet vil bety økt konkurranse for norske bønder, en gruppe som allerede i realiteten er ulønnsom og tilegnet subsidier til det kjedsomlige. Det lønner seg å være bonde i Norge, men det lønner seg ikke å finansiere moroa, alt annet er blank løgn og en romantisering av bondedrift kun bønder kan gå gode for. Et annet spørsmål er selvfølgelig hvor lukrativt det er for nordmenn å reise til Italia eller Spania for å jobbe –lønnsnivået er høyere i Norge enn de fleste andre land. Det vil nok heller være slik at folk kommer hit for å jobbe.
Og her er vi ved sakens kjerne.
Norge trenger arbeidskraft, vi trenger handel og vi trenger konkurranse på visse tjenester for å presse prisene ned for forbrukere, og, viktigst av alt, vi trenger forutsigbarhet i markedene.
Det er all grunn til å tro at Norge vil lide noen tap ved innføringen av dette direktivet, men tapene ved å holde seg utenfor er desto større.
Skal Norge virkelig holde seg utenfor en felles europeisk regulering fordi SV og SP mener det? Nei. Skal vår finansminister gi signaler som går på tvers av felles økonomisk forståelse, forankret i historie? Nei.

Skal du stemme på SV eller SP neste gang?
Nei.

Kode Koden

Etter å ha jobbet med musikkproduksjon i 4-5 år har man tilegnet seg en evne til å bedømme hvorvidt trender vil “sette seg” hos publikum. Få (om ingen) musikksjangre er så trendbasert som elektronika. På grunn av digitaliseringen av produsentens domene har reaksjonstiden på nye trender nær sagt forsvunnet. Dersom en produsent lykkes særdels godt med et spesielt lydbilde/instrumentering i en låt og den selger bra, vil kopiene dukke opp i løpet av uker. De tradisjonele og mye tregere majorlabels (Sony BMG, Universal, Warner og EMI) har operert slik siden musikk fikk kommersiell verdi. Dersom en stilart gjør det bra i viktige markeder (les: amerika, england eller andre sentrale europeiske land) vil det samme markedet uten unntak overlesses av blanke kopier i løpet av 5-6-7 månender. Reaksjonstiden innenfor det digitale domenet er altså langt kortere. Man lærer seg å forutse trender og man jobber hele tiden for å skape musikalske trender selv. Dette er selvfølgelig en nær sagt umulig oppgave, men er viktig; nye tilnærminger og eksperimentering fører til spennende nyvinninger. Om det lykkes i kommersielle markeder er derimot umulig å vite på forhånd. Kort sagt: noen jobber i vannskillet mellom genial og gal, andre jobber for å utnytte positive svingninger i markedet. Dette er selvfølgelig ikke ulovlig, men veldig forutsigbart.
Etter å ha jobbet innenfor dette temaet i en årrekke (både som produsent/DJ og ikke minst i studier), legger man raskt merke til hvordan lignende tilfeller i andre bransjer forekommer. Ulovlig, nei. Irriterende, ja. Jeg vil eksemplifisere ved 3 tilfeller utenfor musikkproduksjon for å gjøre poenget mitt tydeligere.

 

I bokbransjen er vi blitt overøst med “koder” som forklaringsvariabel på hvordan ting forfattere og antatt kjernepublikum ikke forstår. Det mest berømte eksemplet i Norge må være Magnus Marsdals “FrP-koden”. “Lag for lag avdekkes forklaringene på noe Marsdal mener er et mysterium: Hvordan kan så sympatiske mennesker stemme på det han synes er Norges mest usympatiske parti?”. Bakgrunnen for boken er de x-antall politikere/samfunnsvitere etc. som har gått til angrep på partiet, bare for å oppleve at partiets populæritet har økt og dets innflytelse på norsk politikk likeså. Angrepet på FrP ble forsterket i sin tid av Martin Kolberg som kunne avsløre at han hadde knekket FrP-koden. Det er interessant å notere seg at partiet har økt kraftig i oppslutning siden “koden” ble avslørt. Da må man spørre seg: har ikke leserne forstått at pariet bare operer etter en “kode”, eller bryr de seg ikke? Svaret gir seg selv; det var aldri noen “kode”. Å angripe politiske motstandere ved å forminske hele partiprogram eller politiske karrierer ned til særdels enkle teorier om dets oprinnelse biter ingen på. Vi lever i et demokrati der samtlige politikere fra ytterste venstre til ytterste høyre jobber for et bedre Norge. Vi lever ikke i en suspekt tidsalder eller etter fjerne verdier, der enkelte politiske partier har planer om å overta landet, kjøre det i grøfta og bruke landets formue på egne sko-kolleksjoner. Å svartmale hele partiprogrammer/politiske ledere fungerer ikke i Norge. Befolkningen er særdeles godt opplyst og utdannet, men den er uenig om landets fremtid og hvordan nå dit best mulig. I denne sammenheng er det også interessant å notere seg at de mest toneangivende bøker og beskrivelser av politiske prosesser, og svartmalingen av den, kommer i regi av den norske venstresiden. Sammenliknet med USA har venstresiden inntatt republikanernes rolle her til lands, der “den andre siden” operer etter verdier som vil føre nasjonen til ruiner, der Martin Kolberg minner mest om Dick Cheney, og der republikanerne har skaffet seg “eierskap” på sentrale begrep som “heartland”, “values” og “patriotism” har norsk venstreside tatt patent på “felleskassa” og “velferdssamfunnet”. Taktikken er den samme: alle politiske retninger utenfor malen er “upatriotiske” eller går på bekostning av “velferdssamfunnet”. Strategien er åpenbar og den fungerer i USA, men den fungerer ikke på en så godt utdannet masse som det norske folk. Jeg er såpass gammel at jeg husker vår nåværende finansminister karakterisere FrPs velgere som uønskede “elementer” i Norge vi måtte bli kvitt. Det er ganske skarpe ord fra en leder som den gang representerte et parti som var nær sperregrensen. Videre er det en stigmatisering av demografiske verdier venstresiden ellers gjør sitt for å beskytte fra diskriminering. Selv om dette har historisk verdi og ingen reell politisk tyngde i dag, understreker det grunnleggende problemer med det norske demokratiet der små (nærmest ubetydelige) partier kan inneha makt samtidig som de beskriver dets motstandere på det groveste. Det minste partiet er altså i posisjon, mens det “latterliggjør” nesten 1/4 av landets befolkning.
Grunnen til at dette blir godkjent er selvfølgelig pga arbeiderpartiet, norges ledende parti gjennom historien. AP er partiet som stort sett har regjert landet, med få unntakk, og samtidig kritiserer alle andre for manglende fremgang. I opposisjon er AP tilnærmet likt FrP, i regjering tilnærmet likt republikanerne. Dette har vi sett de siste 4 årene, der SV og SP har blitt skviset ut i alle de viktigste beslutningene landet har stått ovenfor; miljø, krig, samferdsel, subsidiering av bønder etc. Der republikanerne innsetter høysterettsdommere som fåfekter deres verdisyn, innsetter AP personer i like stillinger utelukkende ut ifra partihensyn. I senere tid eksemplifisert ved DnBs sjef, tidligere ved Statoil/Hydro, Telenor etc.

I regjering har AP gjennomført FrP politikk på samferdsel, forsvar (med unntak av faktisk overføring av midler) og innvandring/flyktningpolitikk. Det de færreste vet om AP er at det finnes to partier i ett. En tradisjonell og konservativ del og en noe mer venstreorientert del. Den konservative delen av partiet regjerer per nå, noe som har ført til at 2/3 av regjeringen ikke er blitt hørt i de viktigste sakene som til enhver tid påvirker landet. SV støtter seg til barnehage-satsingen, noe som er vel og bra, men det representerer altså 0.01% av partiets program; hadde jeg sympatisert med SV hadde jeg følt meg snytt!

Poenget er altså at det hverken eksisterer noen “kode” for FrP eller andre politiske partier eller deres respektive velgere. Norge er langt fra så polarisert som USA og det er interessant å merke seg at det er venstresiden, og ikke høyre, som tar i bruk begreper og taktikker i norsk politikk som minner mest om de avskyelige amerikanske velgerstrategiene. Ikke før venstresiden, i all hovedsak AP og SV, forstår at FrPs velgere stemmer ut i fra personlige politiske hensyn, og ikke en usympatisk, rasistisk agenda som vil rasere “velferdssamfunnet”, vil disse faktisk lytte til kritikken. Å bli stigmatisert, puttet i bolk eller fremmedgjort for sine meninger og holdninger vil derimot forsterke disse holdningene, ikke føre til en slags massiv oppvåkning der store deler av landet plutselig “ser lyset”.

Vel, tilbake til “kode” problematikken. I etterkant av “Da Vinci-koden” dukket det plutselig opp en hel masse koder. Det var koder overalt. Ikke bare FrP-koden, men også Rebecca-koden, Peer Gynt-koden, Knæk-koden, Martina-Koden, Den svenske koden og nå sist Knutby-koden. For å toppe alt er også “den hemlige koden” nå utgitt og begrepet er kommet på skjermen i form av “kodenavn Hunter”. Hei! Det ser ut som at folk er veldig opptatt av koder nå! Plutselig hadde alle forlag en slags “kode”, det er et ord folk ser ut til å like! Så mystisk og morsomt, her er det noe vi ikke klarer å forstå –det MÅ være en kode!

Jeg har vurdert å begynne å skrive bok selv. Den skal hete “Kode koden” og vil ta for seg alle koders mor. Løser man den, er det strengt tatt ikke behov for nye koder. Da har man alt.

Mangelen på orginalitet brer om seg i flimbransjen også. Jeg mente å legge merke til en trend for noen år siden (5-6 år). Plutselig begynte det å florere av titler med navn. I etterkant av “There’s something about Mary” tok dette seg opp, men nå har det virkelig tatt helt av. Har du ikke lagt merke til dette, så ta en litt grundigere titt i nyhetsbolken på videoutleien eller i anmeldelsen av nye filmer. Det tar helt av. “The haunting of Molly Hartley”, “Zack and Miri makes a porno”, “Nick and Norahs infinite playlist”, “Drillbit Taylor”, “Mannen som elsket Yngve”, “Lars and the real girl”, “Kurt blir grusom”, “Maria Larssons evige ögonblick”, “Don’t mess with Zohan”, “Vicky Cristina Barcelona”, “dumpet av Sarah Marshall”, “Margot at the wedding”, “Dan in real life”, “Charlie Wilson’s war”, “Hallam Foe”, “mordet på Jesse James”, “Michael Clayton”… The list GOES ON! Og dette er nye filmer, maks 4-5 mnd tilbake i tid. Slik har det vært nå i årevis. Og det irriterer meg fordi; det blir bare mer og mer av det og: ingen andre ser ut til å bry seg.

Verden fryser ikke over akkurat, men prøv å legge merke til filmer med navn i tittelen neste gang du er i en passende situasjon, Jeg trenger noen å dele frustrasjonen med.

The age of originality is dead?