Proteksjonisme v.2

 

I disse dager vedtar norske styresmakter tjenestedirektivet fra EU, noe som har fått stor oppmerksomhet her på berget. Hovedårsaken til all oppmerksomhet er at dette vil medføre en historisk tilnærming mot EU, som vi altså har takket nei til to ganger. Regjeringens motivasjon, eller hovedargument om du vil, er at vi befinner oss midt i en finansiell krise der internasjonalt regelverk/regulering er ønsket for å temme markedet og sørge for større grad av forutsigbarhet.

Det oppsiktsvekkende med den norske håndteringen av spørsmålet er arbeiderpartiets overkjøring av SP og SV, der sistnevnte har valgt dissens fremfor brudd for å beholde makten. SP og SV er selve bastionen når det kommer til norsk EU-motstand, så noen vil nok sperre opp øynene når disse nå er direkte ansvarlige for EU-tilnærming, meg selv inkludert. Jeg kjøper ikke dissens, jeg ville kjøpt regjeringsbrudd. “Nei til EU” er selve hjertet i Senterpartiets organisasjon, med Anne-Enger Lahnstein på barikadene fortsatt friskt i minnet. Det er selvfølgelig patetisk at politiske partier går på akkord med så sentrale verdier i eget parti bare for å beholde makten. Hva skal man tro som velger av enten SV eller SP når de mest sentrale valgløftene blir brutt til stadighet? SV gikk til valg på (og gjorde det antagligvis bra fordi) de ville ut av Afghanistan, ønsket full barnehagedekning og varm mat i alle skoler. Ingenting av dette er innfridd. Husker du at Kristin Halvorsen lovte under valgkampen at hun ville trekke seg dersom dette ikke var innfridd innen 2008? Det er snart 12 måneder siden… Både SV og SP har bevist gjentatte ganger at makt er viktigere enn egne prinsipper, så hvorfor skal man stemme på disse partiene når den eneste reelle sjansen på makt inngår i et samarbeid med AP, som uansett trumfer igjennom sine fanesaker? Hadde SP glemt at AP har en overvekt av EU-tilhengere?

Det mest oppsiktsvekkende med denne saken er allikvel det faktum at tjenestedirektivet kommer som et resultat av finanskrisen og at vår finansminister er uenig i regjeringens prioriteringer. Halvorsen har scoret høyt på sin tydelighet i media blant folket og har mottat honnør for sin håndtering av saken fra nær sagt samtlige eksperter. Hun har uttalt seg svært forsiktig for ikke å skape usikkerhet i markedet (les: børsen). Men hvordan vil markedet reagere når finansministeren ikke er enig i den viktigste finansielle reguleringen som kommer nettop som et resultat av krisen?!? Hvordan ville russerne reagert dersom vår forsvarsminister uttalte at russisk aggresjon burde tillates, eller foreldre reagert dersom vår utdanningsminister uttalte at det er greit å slå barn? Alt kan argumenteres for, men Kristin Halvorsen har, etter min mening, misoppfattet sin rolle. Hun er per nå ikke først og fremst partileder i SV, hun er finansminister og direkte ansvarlig for alle konsekvenser i det norske markedet. Det norske markedet vil naturligvis klø seg kraftig i hodet når finansministeren er uenig med statsministeren når det gjelder økonomisk regulering!

Så la oss se litt nærmere på tjenestedirektivet.
En innføring av dette vil føre til enklere handel og bytte av varer og tjenester, en nærmest “fri flyt” av arbeidskraft gjennom europas grenser. Grunnen til at man gjennomfører dette er historisk forankret. Under depresjonen på 30-tallet valgte verdens ledende økonomiske aktører proteksjonisme som taktikk for å komme ut av uføret. Import av varer ble sett på som upatriotisk med tanke på bevaring av nasjonale arbeidsplasser. Man ønsket å demme opp den økonomiske sila ved å stenge alle sluser. Resultatet var katastrofalt! Stoppen av handel førte til null –eller negativ vekst i samtlige land og krisen tiltok. I etterkant av første verdenskrig valgte man en tilnærmet lik strategi ovenfor Tyskland, boikott og handelsblokkader. Resulatat: katastrofe! Null vekst betyr nedgang. Nedgang betyr at de ressurssvake blir ofret først i matkøen. Resultatet i Tyskland ble en hevngjerrighet ovenfor resten av verden vi ikke har sett maken til siden. Proteksjonisme er noe vi forbinder med kolonitiden da internasjonale politiske verktøy som EU ikke eksisterte.

En innføring av tjenestedirektivet vil bety økt konkurranse for norske bønder, en gruppe som allerede i realiteten er ulønnsom og tilegnet subsidier til det kjedsomlige. Det lønner seg å være bonde i Norge, men det lønner seg ikke å finansiere moroa, alt annet er blank løgn og en romantisering av bondedrift kun bønder kan gå gode for. Et annet spørsmål er selvfølgelig hvor lukrativt det er for nordmenn å reise til Italia eller Spania for å jobbe –lønnsnivået er høyere i Norge enn de fleste andre land. Det vil nok heller være slik at folk kommer hit for å jobbe.
Og her er vi ved sakens kjerne.
Norge trenger arbeidskraft, vi trenger handel og vi trenger konkurranse på visse tjenester for å presse prisene ned for forbrukere, og, viktigst av alt, vi trenger forutsigbarhet i markedene.
Det er all grunn til å tro at Norge vil lide noen tap ved innføringen av dette direktivet, men tapene ved å holde seg utenfor er desto større.
Skal Norge virkelig holde seg utenfor en felles europeisk regulering fordi SV og SP mener det? Nei. Skal vår finansminister gi signaler som går på tvers av felles økonomisk forståelse, forankret i historie? Nei.

Skal du stemme på SV eller SP neste gang?
Nei.