Norsk media og musikk -del 1

Kastet meg inn i en diskusjon på Lydverket's forum og legger det ut på bloggen (for spesielt interesserte):

"...Har samtidig lyst til å slenge til at Pitchfork’s (og lignende siders) “nye makt” også kommer som et resultat av at vinduene og sendeflatene til musikk generelt er i ferd med å forvitre, noe vi også til de grader ser her i Norge.

Ta en rask titt på VG, Aftenposten eller Dagbladets musikksider og du vil raskt oppdage at de er trege, de anmelder lite, de anmelder i flokk, de hyper de samme greiene. Disse “gamle” institusjonene tar ikke i en utgivelse med mindre det finnes en eller annen form for mediaoppmerksomhet rundt “pruduktet” (les: tv-reklame). Det vil si; er du en norsk debutant uten noen form for penger avsatt til tv reklame eller annet er det forsvinnende liten mulighet for at et kredibelt norskt medium tar tak i utgivelsen din. Ser man på hypemaskiner som eksempelvis Natt & Dag over lengre tid ser man at de stort sett anmelder utgivelser fra gitte selskap (gjerne selskap som også bruker penger på å reklamere i deres egen avis).

Når det gjelder Lydverket, som jo er et NRK produkt, forventer jeg meg bedre dekning av den norske scenen. Jeg skal kjappe meg å si at Lydverket er dyktige her; mange norske artister får sine gjennombrudd fordi Lydverket omtaler og spiller låtene deres. Men jeg ser også helt tydelig at Lydverket faller i den samme Pitchfork-fellen samtidig som de bruker litt for mye tid på major labels, som jo uansett har nok middler til å komme ut i offentligheten om de ønsker det.

For Lydverket-staben vet jeg at denne kritikken virker urettferdig, jeg har forsøkt meg på denne kritikken tidligere og bare blitt møtt med at jeg er “bitter”. Jeg vil allikevel hevde at det er riktigere å bruke litt mer tid på å orientere seg om hva som skjer blant norske uavhengige selskaper enn å copy/paste fra amerikanske hype-maskiner. Bare det å inkludere alle norske utgivelser på en “aktuelle utgivelser liste”, uavhengig av sjanger, kan være et tilstrekkelig tiltak. Da kan norske selskaper, som jo forsøker å skape verdi i den norske delen av bransjen, henvise til dette i sine øvrige tiltak. Omtale av Lydverket er en utrolig sterk signaleffekt og vil hjelpe mange norske artister opp og frem.

Satt på spissen vil jeg si at Harald Eia’s beskrivelse av de gamle NRK-raddissene også kan gjelde for Lydverket; man kan se tegn på dette i musikken som hypes (Les: Belle & Sebastian-type indie der antall cm. skjegg påvirker terningkast, eller såkalt “groruddals hip-hop"). NRK’s samfunnsansvar for å ivareta norske interesser er ikke like tydelige når det kommer til kulturavdelingen, selv om Bokprogrammet (spesielt i Brenner-perioden) vel kan sies å ha gjort en utrolig god jobb her. Musikkbransjen, representert ved heleide norske selskaper, er dog litt underrepresentert. Omtale av Sony, Warner, Universal og EMI sine utgivelser får, etter min mening, alt for mye spalteplass i norske medier -disse klarer fint å bryte gjennom på egen maskin uansett. Man kan spørre seg hvorfor nevnte VG, Aftenposten og Dagbladet alle gir artister som Paul Potts, Black Eyed Peas og britiske X-factor vinnere sidevis med omtale og anmeldelser, mens norske (hittil) ukjente debutanter ikke er interessante i det hele tatt.

Situasjonen i dag har blitt at media skal mene noe om media. Har du råd til å bruke 1 million på tv-reklame vil VG gjerne mene noe om deg. Har Pitchfork ment noe om deg, vil VG mene noe om deg. Problemet er at medier som VG ikke lenger mener noe på egenhånd. Har “Ola og Kari” mekket album i stua, bryr ikke VG seg, uansett hvor bra albumet i realiteten er.
Ingen norske medier oppdager noe på egenhånd lenger.
Og det er her jeg mener Lydverket har en langt større oppgave og mandat enn andre norske medier, nettop fordi NRK er ansvarlig for innholdet.

I andre enden har man et innlysende kammeraderi og nettverk blant de “uavhengige” mediene, best eksemplifisert med Natt & Dag. Er man ikke “innenfor” bli man ikke hørt, ikke engang åpnet og vurdert. Er man “innenfor” (best eksemplifisert med Nils Bech), blir man omtalt som Jesus, frelseren, kongen av lyd, det norge har ventet på.

I disse dager, som preges av sosiale medier, blogger etc, utspiller tradisjonelle medier sin rolle stadig raskere. Folk flest kjøper fortsatt CD’er de har hørt om på TV (Eidsvåg, Kurt Nilsen etc.), mens de (relativt) unge orienterer seg på helt andre måter. Denne utviklingen går nå ekstremt raskt, og Lydverket bør være med på utviklingen fremfor å (i all hovedsak) tjene major-selskapenes sak. Kan i denne sammenheng nevne bruker-baserte spillelister i Spotify (hva hører Lydverkets publikum, totalt sett, på?), brukerbaserte anmeldelser (uoffisielle bloglister), implementering av Urørt-lister bredere innad i NRK (både på nett, radio og TV)."