Kode Koden

Etter å ha jobbet med musikkproduksjon i 4-5 år har man tilegnet seg en evne til å bedømme hvorvidt trender vil “sette seg” hos publikum. Få (om ingen) musikksjangre er så trendbasert som elektronika. På grunn av digitaliseringen av produsentens domene har reaksjonstiden på nye trender nær sagt forsvunnet. Dersom en produsent lykkes særdels godt med et spesielt lydbilde/instrumentering i en låt og den selger bra, vil kopiene dukke opp i løpet av uker. De tradisjonele og mye tregere majorlabels (Sony BMG, Universal, Warner og EMI) har operert slik siden musikk fikk kommersiell verdi. Dersom en stilart gjør det bra i viktige markeder (les: amerika, england eller andre sentrale europeiske land) vil det samme markedet uten unntak overlesses av blanke kopier i løpet av 5-6-7 månender. Reaksjonstiden innenfor det digitale domenet er altså langt kortere. Man lærer seg å forutse trender og man jobber hele tiden for å skape musikalske trender selv. Dette er selvfølgelig en nær sagt umulig oppgave, men er viktig; nye tilnærminger og eksperimentering fører til spennende nyvinninger. Om det lykkes i kommersielle markeder er derimot umulig å vite på forhånd. Kort sagt: noen jobber i vannskillet mellom genial og gal, andre jobber for å utnytte positive svingninger i markedet. Dette er selvfølgelig ikke ulovlig, men veldig forutsigbart.
Etter å ha jobbet innenfor dette temaet i en årrekke (både som produsent/DJ og ikke minst i studier), legger man raskt merke til hvordan lignende tilfeller i andre bransjer forekommer. Ulovlig, nei. Irriterende, ja. Jeg vil eksemplifisere ved 3 tilfeller utenfor musikkproduksjon for å gjøre poenget mitt tydeligere.

 

I bokbransjen er vi blitt overøst med “koder” som forklaringsvariabel på hvordan ting forfattere og antatt kjernepublikum ikke forstår. Det mest berømte eksemplet i Norge må være Magnus Marsdals “FrP-koden”. “Lag for lag avdekkes forklaringene på noe Marsdal mener er et mysterium: Hvordan kan så sympatiske mennesker stemme på det han synes er Norges mest usympatiske parti?”. Bakgrunnen for boken er de x-antall politikere/samfunnsvitere etc. som har gått til angrep på partiet, bare for å oppleve at partiets populæritet har økt og dets innflytelse på norsk politikk likeså. Angrepet på FrP ble forsterket i sin tid av Martin Kolberg som kunne avsløre at han hadde knekket FrP-koden. Det er interessant å notere seg at partiet har økt kraftig i oppslutning siden “koden” ble avslørt. Da må man spørre seg: har ikke leserne forstått at pariet bare operer etter en “kode”, eller bryr de seg ikke? Svaret gir seg selv; det var aldri noen “kode”. Å angripe politiske motstandere ved å forminske hele partiprogram eller politiske karrierer ned til særdels enkle teorier om dets oprinnelse biter ingen på. Vi lever i et demokrati der samtlige politikere fra ytterste venstre til ytterste høyre jobber for et bedre Norge. Vi lever ikke i en suspekt tidsalder eller etter fjerne verdier, der enkelte politiske partier har planer om å overta landet, kjøre det i grøfta og bruke landets formue på egne sko-kolleksjoner. Å svartmale hele partiprogrammer/politiske ledere fungerer ikke i Norge. Befolkningen er særdeles godt opplyst og utdannet, men den er uenig om landets fremtid og hvordan nå dit best mulig. I denne sammenheng er det også interessant å notere seg at de mest toneangivende bøker og beskrivelser av politiske prosesser, og svartmalingen av den, kommer i regi av den norske venstresiden. Sammenliknet med USA har venstresiden inntatt republikanernes rolle her til lands, der “den andre siden” operer etter verdier som vil føre nasjonen til ruiner, der Martin Kolberg minner mest om Dick Cheney, og der republikanerne har skaffet seg “eierskap” på sentrale begrep som “heartland”, “values” og “patriotism” har norsk venstreside tatt patent på “felleskassa” og “velferdssamfunnet”. Taktikken er den samme: alle politiske retninger utenfor malen er “upatriotiske” eller går på bekostning av “velferdssamfunnet”. Strategien er åpenbar og den fungerer i USA, men den fungerer ikke på en så godt utdannet masse som det norske folk. Jeg er såpass gammel at jeg husker vår nåværende finansminister karakterisere FrPs velgere som uønskede “elementer” i Norge vi måtte bli kvitt. Det er ganske skarpe ord fra en leder som den gang representerte et parti som var nær sperregrensen. Videre er det en stigmatisering av demografiske verdier venstresiden ellers gjør sitt for å beskytte fra diskriminering. Selv om dette har historisk verdi og ingen reell politisk tyngde i dag, understreker det grunnleggende problemer med det norske demokratiet der små (nærmest ubetydelige) partier kan inneha makt samtidig som de beskriver dets motstandere på det groveste. Det minste partiet er altså i posisjon, mens det “latterliggjør” nesten 1/4 av landets befolkning.
Grunnen til at dette blir godkjent er selvfølgelig pga arbeiderpartiet, norges ledende parti gjennom historien. AP er partiet som stort sett har regjert landet, med få unntakk, og samtidig kritiserer alle andre for manglende fremgang. I opposisjon er AP tilnærmet likt FrP, i regjering tilnærmet likt republikanerne. Dette har vi sett de siste 4 årene, der SV og SP har blitt skviset ut i alle de viktigste beslutningene landet har stått ovenfor; miljø, krig, samferdsel, subsidiering av bønder etc. Der republikanerne innsetter høysterettsdommere som fåfekter deres verdisyn, innsetter AP personer i like stillinger utelukkende ut ifra partihensyn. I senere tid eksemplifisert ved DnBs sjef, tidligere ved Statoil/Hydro, Telenor etc.

I regjering har AP gjennomført FrP politikk på samferdsel, forsvar (med unntak av faktisk overføring av midler) og innvandring/flyktningpolitikk. Det de færreste vet om AP er at det finnes to partier i ett. En tradisjonell og konservativ del og en noe mer venstreorientert del. Den konservative delen av partiet regjerer per nå, noe som har ført til at 2/3 av regjeringen ikke er blitt hørt i de viktigste sakene som til enhver tid påvirker landet. SV støtter seg til barnehage-satsingen, noe som er vel og bra, men det representerer altså 0.01% av partiets program; hadde jeg sympatisert med SV hadde jeg følt meg snytt!

Poenget er altså at det hverken eksisterer noen “kode” for FrP eller andre politiske partier eller deres respektive velgere. Norge er langt fra så polarisert som USA og det er interessant å merke seg at det er venstresiden, og ikke høyre, som tar i bruk begreper og taktikker i norsk politikk som minner mest om de avskyelige amerikanske velgerstrategiene. Ikke før venstresiden, i all hovedsak AP og SV, forstår at FrPs velgere stemmer ut i fra personlige politiske hensyn, og ikke en usympatisk, rasistisk agenda som vil rasere “velferdssamfunnet”, vil disse faktisk lytte til kritikken. Å bli stigmatisert, puttet i bolk eller fremmedgjort for sine meninger og holdninger vil derimot forsterke disse holdningene, ikke føre til en slags massiv oppvåkning der store deler av landet plutselig “ser lyset”.

Vel, tilbake til “kode” problematikken. I etterkant av “Da Vinci-koden” dukket det plutselig opp en hel masse koder. Det var koder overalt. Ikke bare FrP-koden, men også Rebecca-koden, Peer Gynt-koden, Knæk-koden, Martina-Koden, Den svenske koden og nå sist Knutby-koden. For å toppe alt er også “den hemlige koden” nå utgitt og begrepet er kommet på skjermen i form av “kodenavn Hunter”. Hei! Det ser ut som at folk er veldig opptatt av koder nå! Plutselig hadde alle forlag en slags “kode”, det er et ord folk ser ut til å like! Så mystisk og morsomt, her er det noe vi ikke klarer å forstå –det MÅ være en kode!

Jeg har vurdert å begynne å skrive bok selv. Den skal hete “Kode koden” og vil ta for seg alle koders mor. Løser man den, er det strengt tatt ikke behov for nye koder. Da har man alt.

Mangelen på orginalitet brer om seg i flimbransjen også. Jeg mente å legge merke til en trend for noen år siden (5-6 år). Plutselig begynte det å florere av titler med navn. I etterkant av “There’s something about Mary” tok dette seg opp, men nå har det virkelig tatt helt av. Har du ikke lagt merke til dette, så ta en litt grundigere titt i nyhetsbolken på videoutleien eller i anmeldelsen av nye filmer. Det tar helt av. “The haunting of Molly Hartley”, “Zack and Miri makes a porno”, “Nick and Norahs infinite playlist”, “Drillbit Taylor”, “Mannen som elsket Yngve”, “Lars and the real girl”, “Kurt blir grusom”, “Maria Larssons evige ögonblick”, “Don’t mess with Zohan”, “Vicky Cristina Barcelona”, “dumpet av Sarah Marshall”, “Margot at the wedding”, “Dan in real life”, “Charlie Wilson’s war”, “Hallam Foe”, “mordet på Jesse James”, “Michael Clayton”… The list GOES ON! Og dette er nye filmer, maks 4-5 mnd tilbake i tid. Slik har det vært nå i årevis. Og det irriterer meg fordi; det blir bare mer og mer av det og: ingen andre ser ut til å bry seg.

Verden fryser ikke over akkurat, men prøv å legge merke til filmer med navn i tittelen neste gang du er i en passende situasjon, Jeg trenger noen å dele frustrasjonen med.

The age of originality is dead?

Et Kautokeino oppgjør med norsk film

Jeg vil beskrive meg selv som grunnleggende skeptisk til alt av norsk film. Farget av min barndom som hovedsaklig fant sted i de glade 80-årene lærte jeg tidlig at norsk film var forbeholdt flagrende kunstnertyper med fett og ustelt hår, de radikale, de hårsåre og sosialister som så på film utelukkende som propaganda for nasjonalromantikk eller antiamerikanske holdninger. Norsk film var latterlig; skuespillerne var alle die-hard teater sluts med mimikk som minnet mest om skikkelig vasne kjøttboller, lyssetting, musikk og dialog så og føltes mest som en rusavhengig sjimpanse som voldtok små barn med lange dildoer bare fordi den kunne.
Selve fortellingen, eller dreiebok/manuskript om du vil, gikk stort sett ut på hvor jævlig alt var i samfunnet; ungdom med høl i buksene og trang til å være horete, alkoholisterte mødre og fedre som bare jobbet -for så og fyre opp leiligheten med bensin i rent sinne over at middagen ikke var ferdig klokka 5. Og dette gjenntok seg hver dag.
Hullene i alt av produksjon var så vide og brede at selv Manuela Ramin Osmundsen ville fremstå som troverdig, pålitelig og folkelig i forhold.

Så skjedde det noe.
På grunn av politiske filmavtaler som sørget for subsidiering i større grad, merket man en oppsving i kvalitet; vi fikk manus, skuespillere og fagarbeidere det stod respekt av. Vi fikk vår egen Christopher Walken (K. Joner) og andre dyktige folk som hevet nivået betraktelig. Riktignok finnes det nå en gruppe på 5-6 skuespillere som er med på omtrent alt av nye filmer, men heller det enn teaterfilm. En rekke gode norske filmer har snudd opp ned på mine (rettmessig) forutintatte holdninger. Det må sies at det ennå er slik at 1 av 10 er gode (etter min målestokk), men ALT er bedre enn slik det var.

Så det var med stor interesse jeg leide Kautokeino Oppgjøret her forleden. Jeg er svak for nordlendinger (ja, jeg vet at samer ikke er det samme som en nordlending, men her sørpå er det digg så lenge det ikke er Wenche Foss lissom). Den hadde fått mye cred i aviser, den var bra besøkt og den hadde mottat en del priser. Dessuten var det (pga filmstreieken i USA i fjor) liten konkurranse på hyllene akkurat den dagen.

For det første må det nevnes at rollebesetningen er sterk, veldig sterk. Anni-Kristiina Juuso, Mikael Persbrandt og Bjørn Sundquist (den feteste norske skuespilleren ever?) er de som gjør best inntrykk. Gaup-familien er også tilstede, men de blir mer som statister å regne i forhold til førstnevnte ensemble. Lyssettingen er Hollywoodsk og lyden er det lite å utsette på. Selve historien derimot minner mest om resirkulerte bleier, der gammel bæsj har klamret seg fast til nye materialer, og de nye materialene ikke klarer å overgå stanken fra fyllebæsjen filmen forteller om. For det er det som her storyen her. De stakkars same-mennene klarer ikke å "holde flokken samla" fordi de drikker seg drita hver kveld, eller rett og slett har intatt bo på den lokale spritbula. Persbrandt gjør en troverdig rolle som spritpimp, men det blir ufattelig teit når damene truer med å brenne ned bula, fjerne presten ol. for å få bukt med problemet. Hei, hva med å si "samemann, kan du drite i å drikke bort alt vi eier, vi klarer ikke å holde flokken samla når du bare ligger og spyr hele dagen?". Nei, det er ikke holdningene i eget folk som var problemet her gitt, det var det onde tilbudet. Hva med å gjøre noe med etterspørselen?

Dette er det filmen stort sett går ut på. De flinke og arbeidssomme (og alkoholisterte) samene som ikke takler å ha sprit i nærheten av flokken. Og man blir dritlei av det konseptet også. Jeg har bare sett filmen en gang, så jeg talte ikke, men de må ha snakket om å "holde flokken samla" et hundretalls ganger i løpet av halvannen time.
Det blir mye for en som ikke kunne identifisert seg mindre med en flokk rein med mindre man hadde fått en rein ved kjøp/leie av filmen. Og når det gjelder selve "oppgjøret", så burde altså det oppgjøret være med egne verdier, verdier urbefolkninger sliter med på verdensbasis.

Jeg forstår at det er stort at samene har fått lage nok en film, og cudos til nevnte skuespillere for bra arbeid. Men det må være mulig å sette litt større krav til historien. Nå er dette oppsiktsvekkende nok basert på ekte saker, noe som burde føre til at samene tar ett oppgjør med seg selv og sine verdier, og at vi andre kan slippe å late som om vi er dødsimponert hver gang de får litt stønad av staten til å lage film.