Lisensfinansiert humor; gøyalt?

Har fulgt nøye med på de til tider patetiske humor-debattene som har ridd akersgata som en mare den siste tiden. Er Harald Eia og Bård Tufte Johansen fortsatt morsomme? Henger de ut folk og driver med mobbing? Er Radioresepsjonen like gøyalt på TV som på radio? Er Linn Skåber like hensynsløs i virkeligheten? Hvorfor har NRK brukt millioner på en stilisert barne-tv serie signert Erlend og Steinjo? Og hvorfor gidder ingen å sette det samme kritiske søkelyset på Torsdag kveld fra Nydalen?

Spørsmålene er mange og meningene desto fler. En rask titt innom hovedstadsavisenes bedritne forumer tar (som vanlig) livsgnisten fra deg og får deg til å benekte menneskeheten i sin helhet. Det finnes ikke håp.
Som om ikke det er nok melder (til alt overmål) Jens Pikenes seg på. Den godt voksne mannen som fortsatt synes sin egen bæsj lukter best. Mannen som sist var morsom på 80-tallet. Mannen som "kaster handsken" hvert tiår når han våkner opp fra rusen av sin egen kroppslukt. Sosiologen med (blant annet) estetikk og kultur som spesialfelt som er blottet for innsikt og distanse til sitt eget alter ego. Pikenes, som i sin tid latterliggjorde "godt utdannede musikere for å lage den dummeste musikken", ser ikke håpløsheten i denne uttalelsen i fobindelse med sitt eget pubertale Penthouse Playboys-prosjekt. Uttrykket "feie for egen dør" er tydeligvis ikke del av sosiologi-pensum. Det faktum at noen i det hele tatt gidder å formiddle Pikenes syn på humor er mildt sagt forbløffende; vanligvis er det fagfolk som uttaler seg om et fag.

"Storbynatt" vil nok ikke bli stående som en bauta i Eia/Johansen-katalogen, uavhengig av den til tider massive kritikken programmet har møtt. Delvis fordi duoen er ansvarlige for tiår med legendariske figurer, parodier og sketsjer. Delvis fordi duoen får et langt større kritisk søkelys av media enn samtlige humor-kolleger. Mest av alt fordi "Storbynatt" avsluttes før det har fått etablert seg. Talkshow i dette formatet trenger årevis for å innarbeide seg, noe "Åpen Post" og "Senkveld" her i Norge er gode eksempler på.

Det viktigste her er kritikken. Eller mer presist; mengden kritikk.
Man må spørre seg hvorfor "Storbynatt" sin figur "Trym" vakte en såpass tidvis ensidig offentlig debatt og Eia's fokus på lokalnyheter plutselig var "mobbing". Hvorfor er ikke kulturredaktører og kommentatorer like interessert i å omtale Radioresepsjonens åpenbare hverdagsrasisme eller latterliggjøring av funksjonshemmede, TKFN's "mobbing" av narkomane og karakterdrap av diverse B og C-kjendiser (best eksemplifisert av Nils Arne Eggen "parodien")? Det er påfallende at kritikken er såpass verdi-basert og stort sett befinner seg politisk godt til venstre. Akersgata's (medregnet Klassekampen) trang til å "felle" Eia i etterkant av "Hjernevask" er kanskje ikke så vanskelig å forstå, tatt i betraktning de mange såre egoer og tær programmet genererte. Kritikken mot "Storbynatt" fremstår derfor som politisk motivert fremfor noe.
Spesielt når media i all hovedsak benytter diverse venstreorienterte referanser for å bedømme hva "morsomt" er. Kort oppsummert ser man at flertallet av de som har følt trang til å gå ut offentlig for å definere hva "morsomt" er går under kategorien "gamle raddisser". Artig da at Harald Eia kort tid etter (igjen) blir utropt til norges morsomste person. Jeg antar at utmerkelsen ikke kom som et resultat av omdiskuterte "Hjernevask"...

For å ikke gjøre dette innlegget alt for langt (og dermed uinteressant for den jevne blog-leser) vil jeg bare kort skrive litt rundt hva NRK driver med om dagen. For det kan man spørre seg om.

Først: Radioresepsjonen på TV.
Omsider har vi fått den perverterte versjonen av "Video killed the radio star" her til lands. De tre radiofjesene er utvilsomt artige i flokk og personlig har jeg humret ihvertfall 2 ganger av TV-versjonen. Problemet er formatet; det funker rett og slett mot sin hensikt og oppleves som overraskende langdrøyt til å vare skarve 30 minutter.
Personlig tror jeg at konseptet kunne funket på TV, men da filmet inne i radiostudioet og uten publikum. En slags low-cost humrefest i Dagsnytt-atten stil.

Erlend og Steinjo konseptet "Påpp og Råkk" fremstår for meg som et klassisk eksempel på hvordan det går når du jobber for hardt og lenge med et produkt. Stilisert og påkostet. En slags blodfattig luksus-versjon av Flight Of The Conchords der humoren ble borte på veien. Man kan spørre seg hvilket rompehull Erlend og Steinjo har massert for å få tilgang på såpass mange lisenskroner. Merkelig vurdering av NRK på mange områder, men selvfølgelig hyggelig for NRK3 at også de kan skilte med dyre kalkuner, ikke bare billige.

Et siste sleivspark til NRK for nedprioriteringen av banebrytende "Trygdekontoret". Har aldri vært noen fan av Turboneger, men må innrømme at jeg har fått alvorlig fot for Thomas Seltzer. Programmet hvor man tillater seg å debattere skyggesiden av samfunnet på en ironisk distansert og ofte ekstremt teffsikker måte er flyttet til radio. Bra at programmet består selvfølgelig, men trist at alle de som trenger å opplyses på snerr måte ikke lenger får Seltzer trøkt inn med skje. Behovet for denne type program er gigantisk i en ellers polert og skjønnsløs mediahverdag. All ære til Seltzer for å heve nivået på offentlig debatt -om bare NRK så verdien i konseptet og løftet blikket fra sin egne hårløse navel.
Folket vil ha navlelo.

Norsk media og musikk -del 1

Kastet meg inn i en diskusjon på Lydverket's forum og legger det ut på bloggen (for spesielt interesserte):

"...Har samtidig lyst til å slenge til at Pitchfork’s (og lignende siders) “nye makt” også kommer som et resultat av at vinduene og sendeflatene til musikk generelt er i ferd med å forvitre, noe vi også til de grader ser her i Norge.

Ta en rask titt på VG, Aftenposten eller Dagbladets musikksider og du vil raskt oppdage at de er trege, de anmelder lite, de anmelder i flokk, de hyper de samme greiene. Disse “gamle” institusjonene tar ikke i en utgivelse med mindre det finnes en eller annen form for mediaoppmerksomhet rundt “pruduktet” (les: tv-reklame). Det vil si; er du en norsk debutant uten noen form for penger avsatt til tv reklame eller annet er det forsvinnende liten mulighet for at et kredibelt norskt medium tar tak i utgivelsen din. Ser man på hypemaskiner som eksempelvis Natt & Dag over lengre tid ser man at de stort sett anmelder utgivelser fra gitte selskap (gjerne selskap som også bruker penger på å reklamere i deres egen avis).

Når det gjelder Lydverket, som jo er et NRK produkt, forventer jeg meg bedre dekning av den norske scenen. Jeg skal kjappe meg å si at Lydverket er dyktige her; mange norske artister får sine gjennombrudd fordi Lydverket omtaler og spiller låtene deres. Men jeg ser også helt tydelig at Lydverket faller i den samme Pitchfork-fellen samtidig som de bruker litt for mye tid på major labels, som jo uansett har nok middler til å komme ut i offentligheten om de ønsker det.

For Lydverket-staben vet jeg at denne kritikken virker urettferdig, jeg har forsøkt meg på denne kritikken tidligere og bare blitt møtt med at jeg er “bitter”. Jeg vil allikevel hevde at det er riktigere å bruke litt mer tid på å orientere seg om hva som skjer blant norske uavhengige selskaper enn å copy/paste fra amerikanske hype-maskiner. Bare det å inkludere alle norske utgivelser på en “aktuelle utgivelser liste”, uavhengig av sjanger, kan være et tilstrekkelig tiltak. Da kan norske selskaper, som jo forsøker å skape verdi i den norske delen av bransjen, henvise til dette i sine øvrige tiltak. Omtale av Lydverket er en utrolig sterk signaleffekt og vil hjelpe mange norske artister opp og frem.

Satt på spissen vil jeg si at Harald Eia’s beskrivelse av de gamle NRK-raddissene også kan gjelde for Lydverket; man kan se tegn på dette i musikken som hypes (Les: Belle & Sebastian-type indie der antall cm. skjegg påvirker terningkast, eller såkalt “groruddals hip-hop"). NRK’s samfunnsansvar for å ivareta norske interesser er ikke like tydelige når det kommer til kulturavdelingen, selv om Bokprogrammet (spesielt i Brenner-perioden) vel kan sies å ha gjort en utrolig god jobb her. Musikkbransjen, representert ved heleide norske selskaper, er dog litt underrepresentert. Omtale av Sony, Warner, Universal og EMI sine utgivelser får, etter min mening, alt for mye spalteplass i norske medier -disse klarer fint å bryte gjennom på egen maskin uansett. Man kan spørre seg hvorfor nevnte VG, Aftenposten og Dagbladet alle gir artister som Paul Potts, Black Eyed Peas og britiske X-factor vinnere sidevis med omtale og anmeldelser, mens norske (hittil) ukjente debutanter ikke er interessante i det hele tatt.

Situasjonen i dag har blitt at media skal mene noe om media. Har du råd til å bruke 1 million på tv-reklame vil VG gjerne mene noe om deg. Har Pitchfork ment noe om deg, vil VG mene noe om deg. Problemet er at medier som VG ikke lenger mener noe på egenhånd. Har “Ola og Kari” mekket album i stua, bryr ikke VG seg, uansett hvor bra albumet i realiteten er.
Ingen norske medier oppdager noe på egenhånd lenger.
Og det er her jeg mener Lydverket har en langt større oppgave og mandat enn andre norske medier, nettop fordi NRK er ansvarlig for innholdet.

I andre enden har man et innlysende kammeraderi og nettverk blant de “uavhengige” mediene, best eksemplifisert med Natt & Dag. Er man ikke “innenfor” bli man ikke hørt, ikke engang åpnet og vurdert. Er man “innenfor” (best eksemplifisert med Nils Bech), blir man omtalt som Jesus, frelseren, kongen av lyd, det norge har ventet på.

I disse dager, som preges av sosiale medier, blogger etc, utspiller tradisjonelle medier sin rolle stadig raskere. Folk flest kjøper fortsatt CD’er de har hørt om på TV (Eidsvåg, Kurt Nilsen etc.), mens de (relativt) unge orienterer seg på helt andre måter. Denne utviklingen går nå ekstremt raskt, og Lydverket bør være med på utviklingen fremfor å (i all hovedsak) tjene major-selskapenes sak. Kan i denne sammenheng nevne bruker-baserte spillelister i Spotify (hva hører Lydverkets publikum, totalt sett, på?), brukerbaserte anmeldelser (uoffisielle bloglister), implementering av Urørt-lister bredere innad i NRK (både på nett, radio og TV)."