Jeg vil forbeholde meg retten til å avgjøre om møtet mitt med deg var hyggelig til etter at møtet er over. Ordet “hyggelig” er en sosial svulst som har vokst seg alt for stor. Jeg er lei av å hilse på folk som umiddelbart synes jeg er hyggelig. Jeg er IKKE hyggelig.
Jeg kan være hyggelig, for all del, men jeg syntes ikke det det er spesielt hyggelig å hilse på deg. Mest sannsynlig synes jeg det er slitsomt, fordi:
A: Du har håndtrykk som en sliten ape med diva-nykker, eller
B: Jeg har hørt såpass mye om deg at jeg allerede har avgjort at du ikke er hyggelig, og
C: Jeg har egentlig ikke lyst til å møte deg –men slipper ikke unna.
“Hei, Trond… hyggelig!”.
Nei Trond –alt er ikke hyggelig. Jeg er for at vi kan jobbe oss fram mot hygge. Men hyggen er der ikke automatisk. Det må en felles innsats til. Og presser du meg til å måtte mene at det umiddelbart skal være hyggelig så reagerer jeg med å skape uhygge. Og som vi alle vet, uhygge er ikke noe hyggelig.
Innlegg
1 kommentar:
Overfladisk høflighet og unaturlig vennlighet overfor ukjente er en del av hverdagen i business-verdenen. Det at det blir sett på som hyggelig bare å møte noen ansikt-til-ansikt har blitt så automatisert at selve frasen har mistet all betydning.
Det har vært gjort forskning på sånt. Og mye annet. Noen har funnet ut at når vi smiler uten å mene det, er det én muskel på hver side av munnen som ikke er i bruk. Når vi smiler oppriktig for noe vi synes er dritbra, bruker vi denne muskelen automatisk ("ufrivillig"), noe som fører til subtile endringer i selve gjennomføringen av smilet. Dette plukker de fleste av oss opp instinktivt. Og gode skuespillere/sjarmører lærer seg å bruke denne muskelen også når de smiler på en "overfladisk" måte - derfor lar vi oss sjarmere av dem og ser på dem som mer oppriktige enn vi egentlig har grunn til.
East side!
Legg inn en kommentar