Et Kautokeino oppgjør med norsk film

Jeg vil beskrive meg selv som grunnleggende skeptisk til alt av norsk film. Farget av min barndom som hovedsaklig fant sted i de glade 80-årene lærte jeg tidlig at norsk film var forbeholdt flagrende kunstnertyper med fett og ustelt hår, de radikale, de hårsåre og sosialister som så på film utelukkende som propaganda for nasjonalromantikk eller antiamerikanske holdninger. Norsk film var latterlig; skuespillerne var alle die-hard teater sluts med mimikk som minnet mest om skikkelig vasne kjøttboller, lyssetting, musikk og dialog så og føltes mest som en rusavhengig sjimpanse som voldtok små barn med lange dildoer bare fordi den kunne.
Selve fortellingen, eller dreiebok/manuskript om du vil, gikk stort sett ut på hvor jævlig alt var i samfunnet; ungdom med høl i buksene og trang til å være horete, alkoholisterte mødre og fedre som bare jobbet -for så og fyre opp leiligheten med bensin i rent sinne over at middagen ikke var ferdig klokka 5. Og dette gjenntok seg hver dag.
Hullene i alt av produksjon var så vide og brede at selv Manuela Ramin Osmundsen ville fremstå som troverdig, pålitelig og folkelig i forhold.

Så skjedde det noe.
På grunn av politiske filmavtaler som sørget for subsidiering i større grad, merket man en oppsving i kvalitet; vi fikk manus, skuespillere og fagarbeidere det stod respekt av. Vi fikk vår egen Christopher Walken (K. Joner) og andre dyktige folk som hevet nivået betraktelig. Riktignok finnes det nå en gruppe på 5-6 skuespillere som er med på omtrent alt av nye filmer, men heller det enn teaterfilm. En rekke gode norske filmer har snudd opp ned på mine (rettmessig) forutintatte holdninger. Det må sies at det ennå er slik at 1 av 10 er gode (etter min målestokk), men ALT er bedre enn slik det var.

Så det var med stor interesse jeg leide Kautokeino Oppgjøret her forleden. Jeg er svak for nordlendinger (ja, jeg vet at samer ikke er det samme som en nordlending, men her sørpå er det digg så lenge det ikke er Wenche Foss lissom). Den hadde fått mye cred i aviser, den var bra besøkt og den hadde mottat en del priser. Dessuten var det (pga filmstreieken i USA i fjor) liten konkurranse på hyllene akkurat den dagen.

For det første må det nevnes at rollebesetningen er sterk, veldig sterk. Anni-Kristiina Juuso, Mikael Persbrandt og Bjørn Sundquist (den feteste norske skuespilleren ever?) er de som gjør best inntrykk. Gaup-familien er også tilstede, men de blir mer som statister å regne i forhold til førstnevnte ensemble. Lyssettingen er Hollywoodsk og lyden er det lite å utsette på. Selve historien derimot minner mest om resirkulerte bleier, der gammel bæsj har klamret seg fast til nye materialer, og de nye materialene ikke klarer å overgå stanken fra fyllebæsjen filmen forteller om. For det er det som her storyen her. De stakkars same-mennene klarer ikke å "holde flokken samla" fordi de drikker seg drita hver kveld, eller rett og slett har intatt bo på den lokale spritbula. Persbrandt gjør en troverdig rolle som spritpimp, men det blir ufattelig teit når damene truer med å brenne ned bula, fjerne presten ol. for å få bukt med problemet. Hei, hva med å si "samemann, kan du drite i å drikke bort alt vi eier, vi klarer ikke å holde flokken samla når du bare ligger og spyr hele dagen?". Nei, det er ikke holdningene i eget folk som var problemet her gitt, det var det onde tilbudet. Hva med å gjøre noe med etterspørselen?

Dette er det filmen stort sett går ut på. De flinke og arbeidssomme (og alkoholisterte) samene som ikke takler å ha sprit i nærheten av flokken. Og man blir dritlei av det konseptet også. Jeg har bare sett filmen en gang, så jeg talte ikke, men de må ha snakket om å "holde flokken samla" et hundretalls ganger i løpet av halvannen time.
Det blir mye for en som ikke kunne identifisert seg mindre med en flokk rein med mindre man hadde fått en rein ved kjøp/leie av filmen. Og når det gjelder selve "oppgjøret", så burde altså det oppgjøret være med egne verdier, verdier urbefolkninger sliter med på verdensbasis.

Jeg forstår at det er stort at samene har fått lage nok en film, og cudos til nevnte skuespillere for bra arbeid. Men det må være mulig å sette litt større krav til historien. Nå er dette oppsiktsvekkende nok basert på ekte saker, noe som burde føre til at samene tar ett oppgjør med seg selv og sine verdier, og at vi andre kan slippe å late som om vi er dødsimponert hver gang de får litt stønad av staten til å lage film.