Åpent brev til Morten Pedersen (Dagbladet)

Fotball er lidenskap.
Selv er jeg, som Kjell Aronsen ville sagt, født, oppvokst og misbrukt på Oslo Øst. For meg er Oslo mer eller mindre delt i to: øst og vest. I tradisjonell forstand representerer østsiden arbeiderklassen mens vest best personifiseres med holmenkollen, majorstua, pannebånd, små fittebikkjer og en champagne-beruset Wenche Foss som raller rundt i terrenget med trusa på snei. Norge er et lite land på alle måter, også i fotballsammenheng. Vi har kun et ordentlig byderby; Vålerenga mot Lyn. I internasjonal sammenheng regnes byderbyer som de mest intense oppgjørene, ofte referert til som “hatoppgjør”. Temaer utenfor fotballens tradisjonelle sfære blir ofte dratt inn i slike oppgjør, noe som gjør de ekstra intense. “Old Firm” i Skottland er muligens det eksemplet i verden som best understreker dette. Faktorer som økonomi, levestandard og religion forsterker fotballsupporteres emosjoner i disse oppgjørene. AIK – Djurgården, Arsenal – Tottenham, Man Utd. – Man City, Inter Milan – AC Milan og Boca Juniors – River Plate er oppgjør av helt spesiell betydning i internasjonal sammenheng.

For meg finnes det kun ett lag i verden; Vålerenga. Jeg har vært interessert i engelsk fotball også, men har aldri maktet å få like sterke følelser for et lag utenfor landets grenser. For meg er fotball synonymt med Vålerenga. Ergo, Lyn FC og alt det representerer er min fiende. Skiklubben Lyn har alltid vært ledet, finansiert og representert av oppblåste vestkantblærer som går på tvers av alt det jeg oppfatter som naturlig. Oppgjørene mot Lyn er såpass intense, og hatet mot klubbens “tilhengere” såpass sterkt at det kan overskygge andre (og for mange viktigere) temaer.

Lyn er en svindlerklubb, best eksemplifisert gjennom Mikel-saken der tidligere direktør Morgan Andersen er dømt for dokumentforfalskning og falsk politianmeldelse. Det er også en klubb uten ryggrad som aktivt har motarbeidet Vålerengas planer om bygging av ny stadion. Gjennom politisk engasjement har klubben og dets supportere forsøkt å gjøre denne prosessen så vanskelig som overhodet mulig, for enten å trenere eller stanse planene i sin helhet. Dette ble gjort gjennom politiske aktører i Høyre, KrF og Venstre. Prosessen personifiseres best gjennom uttalelsene og handlingene til høyre-mann Bård Folke Fredriksen (bilde). Fredriksen motarbeidet forslaget aktivt i bystyret og refererte til saken som et “misbruk av fellesskapets verdier”.
Fredriksen poserer som
uavhengig Oslo-representant

FrP, AP og SV gikk derimot for vedtaket. Og hvorfor er denne saken viktig? Østkanten har blitt neglisjert når det kommer til byfornyelse så lenge jeg har levd. Spesielt Groruddalen, hvor jeg er oppvokst, er blitt utelatt fra alle planer av betydning. Det eneste bydelen er foræret av betydning de siste 50 år må være en heller ulekker statue av Trygve Lie i 1994. Folke Fredriksen fortsatte sin kritikk i etterkant av vedtaket og (i andre ordelag) kalte prosessen tilnærmet udemokratisk, der “kontaktnett blir utnyttet for å oppnå resultater”. Man kan undre seg over hvordan en politiker kan kalle et flertall udemokratisk. APs representant Andreas Halse la inn et godt innlegg på engas eget forum (VPN) der han blant annet skrev: “Jeg må bare si det, nå som jeg har kommet hjem fra feiringa på Bohemen:
Takk til alle som kom i dag. Jeg har aldri vært på et bystyremøte med i nærheten så mye folk. Dere viser hvorfor dette er så riktig og viktig for klubben og byen.
Takk til klubben og klanen som har gjort en solid jobb for å få til dette. Uten det seriøse arbeidet som har blitt hadde det aldri vært mulig.
Jeg hadde faktisk tårer i øynene da jeg rakk opp hånda og stemte for forslaget. Gleder meg så utrolig til den første kampen på vår helt egen bane.
mvh
Andreas Halse
bystyrerepresentant (AP)”

Så hva har dette med Dagbladets Morten Pedersen å gjøre?
Pedersen har nylig uttalt seg svært krasst om Vålerengas supportere, klanen, i sin helhet fordi enkelte har sendt kritiske sms/forum-innlegg tuftet på administrerende direktør Pål Breen. Breen stilte seg positiv til at engas generalsponsor Hafslund gikk inn med 500.000 for å redde Lyn’s eliteserielisens. Det har versert forskjellige versjoner av saken når det kommer til hvem som tok initiativ til sponsingen, først var det Breen og i etterkant av kritikken på klanens forum VPN var det Lyn. Pedersen kaller klanens reaksjoner “historieløse”, nå sist i Nrk’s Bakrommet. Engas nære konkurs i 1988 ble unngått ved at en Frigg-entusiast stilte med de midlene klubben manglet. (referert til som “Mr. Frigg” av Pedersen). Det Morten ikke presiserer i denne sammenhengen, er den åpenbare forskjellen på en privatpersons investeringer i en klubb og en hovedsponsors. En privatperson kan gjøre som han vil, en hovedsponsor må forholde seg til flere aktører, da hovedsaklig den klubben som sponses og dets administrasjon. Pedersen bruker utelukkende økonomiske motiv for å argumentere for sitt standpunkt og sier samtidig:“tilgi dem for de vet ikke hva de gjør”, med klar referanse til deler av klanens reaksjon på sponsingen. Han understreker videre at klanen “evner ikke å tenke Vålerengas økonomi” fordi byderbyet generer fler millioner enn et oppgjør mot Ham-Kam ville. Man kan selvfølgelig spørre seg om hvorvidt forholdet mellom Vålerenga og Frigg i 1988 kan måle seg med dagens konfliktnivå med Lyn, men det blir i beste fall en debatt uten særlig slagkraft i denne sammenheng. Det aller viktigste med Pedersens skråsikkre uttalelser er at han uten forbehold bruker økonomiske faktorer for å latterliggjøre klanen. For det første er det forunderlig at en sportsjournalist kan uttale seg om makro- og mikro økonomi, markedsføring og temaer som berører massepsykologi. En journalist er utdannet til å raportere fakta, mens menn som Pedersen og VGs Truls Dæhli i tillegg kommenterer. Da blir spørsmålet; har disse faglig bakgrunn og tyndge til å uttale seg om økonomi eller markedsforhold? Man skulle tro at den sportslige bakgrunnen til Pedersen ville være hans utgangspunkt, altså at han angrep problemstillingen ut i fra de to klubbenes supporteres ståsted eller spillernes. I stedet beveger Pedersen seg inn i en tematikk han i realiteten ikke har forutsetninger for å uttale seg om. Det oppsiktsvekkende er selvfølgelig at Pedersen tilsynelatende ikke forstår seg på supporterkultur.

Med referanse til de tidligere debatterte byderbyene, eksempelvis Rangers – Celtic eller Arsenal – Tottenham, tror virkelig Pedersen at deres supportere ville reagert annerledes i en tilsvarende situasjon? Ser han for seg at Celtic supportere ville sittet stille dersom deres generalsponsor reddet Rangers, eller Tottenham reddet Arsenal? I så fall burde Pedersen finne seg en annen jobb på det grunnlag at han ikke forstår elementær supporterkultur.

For å understreke kompleksiteten i spørsmålet (som Pedersen gjør sitt beste for å forenkle), er altså Lyns problemer fundamentalt selvforskyldt. Dersom situasjonen simpelthen var at Brynestad trakk seg ut uten tungtveiende personlige årsaker ville muligens problematikken vært annerledes. Brynestad trakk seg ut fordi klubbens administrasjon var dømt til betinget fengsel for svindel. Mannen hadde brukt av egen formue for å få klubben opp av uføret, bare for å motta en uttakk i form av siktelser, trusler om tilbaketrekking av lisens og søksmål i størrelsesorden 170 millioner kroner fra Chelsea. Lyn har operert i gråsonen ikke bare i forhold til regelverk, men samtidig utnyttet et afrikansk marked som preges av å operere på grensen til det man kan kalle umoral. Lyn har kort og godt falt for eget grep, med det resultat at markevaren er parmanent skadet i Europa, en sterk sponsor som trekker seg og en finansiell situasjon som i beste fall kan beskrives som kaotisk.
Kan Pedersen med hånden på hjertet sammenligne denne situasjonen med Vålerengas problemer i 1988?

Pedersen bør forstå at Vålerengas supportere ikke tenker utelukkende på den økonomiske faktoren, men den faktiske urettferdigheten pengestøtten representerer. Lyn har skapt sine egne problemer, og burde i anstendighetens navn holde seg for gode til å kontakte byrivalens sponsor for å overleve. Grunnen til at de kontaktet Hafslund var selvfølgelig fordi et fåtall andre ville ta i klubben med jerntang. Pedersens holdning om at Hafslunds sponsing nærmest burde være en selvfølgelighet tydeliggjør at det er Pedersen, ikke klanen, som ikke forstår historie. At Hafslund skulle være med på å knytte sin merkevare til Lyn burde være like sannsynlig som at amerikanske skattebetalere reddet Enron eller Jens Stoltenberg reddet Gerd-Liv Valla. -Man drar ikke sin egen merkevare inn i et landskap fullt av svindel og umoral fordi det kan skade en selv. Dette er enkel merkevare tenkning. Jeg foreslår at sportsjournalisten Pedersen tar et kurs i sådane til våren, BI har helt sikkert plass.

At Lyn kontakter deres største rivals generalsponsor viser med all tydelighet at klubben mangler ryggrad og skrupler, noe som forøvrig passer inn i bildet av klubbens supportere forøvrig.

Om ikke annet, sett utenifra viser denne saken det alt av historie har fortalt oss; overklassen klarer seg ikke uten arbeiderklassen.

Til sist, Pedersens kritikk av klanens engasjerte medlemmer i forhold til Breen faller også for egen urimelighet. At Breen får kritikk for sine uttalelser er vel like rettferdig som at Thomas Myhre får kritikk for sin slepphenthet, eller hva Pedersen? Du var selv særdeles delaktig i operasjon “ødelegg livet til Thomas Myhre” i etterkant av oppgjøret mot Tyrkia i 2007. At Myhre burde vike var det vel ingen tvil om, men den forfølgelsen du og dine sørget for førte til en nasjonal latterliggjøring og heksejakt på Myhre. I dag er mannen helt knekt. Valla og Ramin-Osmundsen er norske politiske saker som man kan sammenligne med. Du og dine i media burde være veldig ydmyke når det gjelder tema som “personhets” i sin helhet.

Mitt råd til deg er følgende:

1. Forstå at fotballsupportere reagerer ut i fra følelser og ikke utelukkende økonomiske hensyn.
2. Få deg en utdannelse innfenfor temaer du på død og liv vil ha en mening om i nasjonal presse.
3. Forstå at Engas økonomiske situasjon i 1988 ikke kan sammenlignes med Lyns situasjon anno 2008.
4. Forstå at rivaliseringen mellom Vålerenga og Lyn ikke automatisk kan sammenlignes med…Frigg?!?
5. Forstå at et enkeltindivids økonomiske prioriteringer ikke kan sammenlignes med et foretaks, spesielt en generalsponsor.
6. Sette deg inn i hvordan Lyn har motarbeidet Vålerenga i saker som vil ha fundamental innflytelse på klubbens fremtidige situasjon
7. Ta med i regnestykket ditt at deler av Lyns økonomiske problemer kommer som et resultat av kriminelle aktiviteter.
8. Ikke være hevet over alle andre når det kommer til personforfølgelse, sett i lys av dine mange tidligere uttalelser (tro det eller ei; dine kommentarer får konsekvenser for enkeltindivider).
9. Klippe deg.
10. Reflektere litt over hvorfor Dagbladet mister lesere daglig.


PS. Morten Pedersen klarte også kunststykket å uttale at en landskamp i November (med referanse til Ukraina – Norge) var meningsløst i omtalte Bakrommet. Man kan spørre seg hvorfor Pedersen ikke ser det betydningsfullt å trene på ferdigheter etter et historisk år uten seier for det norske landslaget. Er det slik at Pedersen mener en norsk landskamp kun er av betydning dersom John Carew spiller? At Dagbladets antatte ankermann på norsk fotball ikke ser det som en nødvendighet å trene for et landslag blottet for gode resultater understreker at mannen er i total uttakt med det norske folk, NFF, våre 2. og 3. beste spillere, kravet om erfaringer på høyt nivå etc.

Dagbladet bør snarest finne ett anker som uttaler seg med en større forståelse enn det Pedersen makter. Mannen er tydeligvis blottet for sentral fotballfaglig innsikt og bør ikke inneha et så betydningsfult verv i nasjonal presse.

Proteksjonisme v.2

 

I disse dager vedtar norske styresmakter tjenestedirektivet fra EU, noe som har fått stor oppmerksomhet her på berget. Hovedårsaken til all oppmerksomhet er at dette vil medføre en historisk tilnærming mot EU, som vi altså har takket nei til to ganger. Regjeringens motivasjon, eller hovedargument om du vil, er at vi befinner oss midt i en finansiell krise der internasjonalt regelverk/regulering er ønsket for å temme markedet og sørge for større grad av forutsigbarhet.

Det oppsiktsvekkende med den norske håndteringen av spørsmålet er arbeiderpartiets overkjøring av SP og SV, der sistnevnte har valgt dissens fremfor brudd for å beholde makten. SP og SV er selve bastionen når det kommer til norsk EU-motstand, så noen vil nok sperre opp øynene når disse nå er direkte ansvarlige for EU-tilnærming, meg selv inkludert. Jeg kjøper ikke dissens, jeg ville kjøpt regjeringsbrudd. “Nei til EU” er selve hjertet i Senterpartiets organisasjon, med Anne-Enger Lahnstein på barikadene fortsatt friskt i minnet. Det er selvfølgelig patetisk at politiske partier går på akkord med så sentrale verdier i eget parti bare for å beholde makten. Hva skal man tro som velger av enten SV eller SP når de mest sentrale valgløftene blir brutt til stadighet? SV gikk til valg på (og gjorde det antagligvis bra fordi) de ville ut av Afghanistan, ønsket full barnehagedekning og varm mat i alle skoler. Ingenting av dette er innfridd. Husker du at Kristin Halvorsen lovte under valgkampen at hun ville trekke seg dersom dette ikke var innfridd innen 2008? Det er snart 12 måneder siden… Både SV og SP har bevist gjentatte ganger at makt er viktigere enn egne prinsipper, så hvorfor skal man stemme på disse partiene når den eneste reelle sjansen på makt inngår i et samarbeid med AP, som uansett trumfer igjennom sine fanesaker? Hadde SP glemt at AP har en overvekt av EU-tilhengere?

Det mest oppsiktsvekkende med denne saken er allikvel det faktum at tjenestedirektivet kommer som et resultat av finanskrisen og at vår finansminister er uenig i regjeringens prioriteringer. Halvorsen har scoret høyt på sin tydelighet i media blant folket og har mottat honnør for sin håndtering av saken fra nær sagt samtlige eksperter. Hun har uttalt seg svært forsiktig for ikke å skape usikkerhet i markedet (les: børsen). Men hvordan vil markedet reagere når finansministeren ikke er enig i den viktigste finansielle reguleringen som kommer nettop som et resultat av krisen?!? Hvordan ville russerne reagert dersom vår forsvarsminister uttalte at russisk aggresjon burde tillates, eller foreldre reagert dersom vår utdanningsminister uttalte at det er greit å slå barn? Alt kan argumenteres for, men Kristin Halvorsen har, etter min mening, misoppfattet sin rolle. Hun er per nå ikke først og fremst partileder i SV, hun er finansminister og direkte ansvarlig for alle konsekvenser i det norske markedet. Det norske markedet vil naturligvis klø seg kraftig i hodet når finansministeren er uenig med statsministeren når det gjelder økonomisk regulering!

Så la oss se litt nærmere på tjenestedirektivet.
En innføring av dette vil føre til enklere handel og bytte av varer og tjenester, en nærmest “fri flyt” av arbeidskraft gjennom europas grenser. Grunnen til at man gjennomfører dette er historisk forankret. Under depresjonen på 30-tallet valgte verdens ledende økonomiske aktører proteksjonisme som taktikk for å komme ut av uføret. Import av varer ble sett på som upatriotisk med tanke på bevaring av nasjonale arbeidsplasser. Man ønsket å demme opp den økonomiske sila ved å stenge alle sluser. Resultatet var katastrofalt! Stoppen av handel førte til null –eller negativ vekst i samtlige land og krisen tiltok. I etterkant av første verdenskrig valgte man en tilnærmet lik strategi ovenfor Tyskland, boikott og handelsblokkader. Resulatat: katastrofe! Null vekst betyr nedgang. Nedgang betyr at de ressurssvake blir ofret først i matkøen. Resultatet i Tyskland ble en hevngjerrighet ovenfor resten av verden vi ikke har sett maken til siden. Proteksjonisme er noe vi forbinder med kolonitiden da internasjonale politiske verktøy som EU ikke eksisterte.

En innføring av tjenestedirektivet vil bety økt konkurranse for norske bønder, en gruppe som allerede i realiteten er ulønnsom og tilegnet subsidier til det kjedsomlige. Det lønner seg å være bonde i Norge, men det lønner seg ikke å finansiere moroa, alt annet er blank løgn og en romantisering av bondedrift kun bønder kan gå gode for. Et annet spørsmål er selvfølgelig hvor lukrativt det er for nordmenn å reise til Italia eller Spania for å jobbe –lønnsnivået er høyere i Norge enn de fleste andre land. Det vil nok heller være slik at folk kommer hit for å jobbe.
Og her er vi ved sakens kjerne.
Norge trenger arbeidskraft, vi trenger handel og vi trenger konkurranse på visse tjenester for å presse prisene ned for forbrukere, og, viktigst av alt, vi trenger forutsigbarhet i markedene.
Det er all grunn til å tro at Norge vil lide noen tap ved innføringen av dette direktivet, men tapene ved å holde seg utenfor er desto større.
Skal Norge virkelig holde seg utenfor en felles europeisk regulering fordi SV og SP mener det? Nei. Skal vår finansminister gi signaler som går på tvers av felles økonomisk forståelse, forankret i historie? Nei.

Skal du stemme på SV eller SP neste gang?
Nei.

Kode Koden

Etter å ha jobbet med musikkproduksjon i 4-5 år har man tilegnet seg en evne til å bedømme hvorvidt trender vil “sette seg” hos publikum. Få (om ingen) musikksjangre er så trendbasert som elektronika. På grunn av digitaliseringen av produsentens domene har reaksjonstiden på nye trender nær sagt forsvunnet. Dersom en produsent lykkes særdels godt med et spesielt lydbilde/instrumentering i en låt og den selger bra, vil kopiene dukke opp i løpet av uker. De tradisjonele og mye tregere majorlabels (Sony BMG, Universal, Warner og EMI) har operert slik siden musikk fikk kommersiell verdi. Dersom en stilart gjør det bra i viktige markeder (les: amerika, england eller andre sentrale europeiske land) vil det samme markedet uten unntak overlesses av blanke kopier i løpet av 5-6-7 månender. Reaksjonstiden innenfor det digitale domenet er altså langt kortere. Man lærer seg å forutse trender og man jobber hele tiden for å skape musikalske trender selv. Dette er selvfølgelig en nær sagt umulig oppgave, men er viktig; nye tilnærminger og eksperimentering fører til spennende nyvinninger. Om det lykkes i kommersielle markeder er derimot umulig å vite på forhånd. Kort sagt: noen jobber i vannskillet mellom genial og gal, andre jobber for å utnytte positive svingninger i markedet. Dette er selvfølgelig ikke ulovlig, men veldig forutsigbart.
Etter å ha jobbet innenfor dette temaet i en årrekke (både som produsent/DJ og ikke minst i studier), legger man raskt merke til hvordan lignende tilfeller i andre bransjer forekommer. Ulovlig, nei. Irriterende, ja. Jeg vil eksemplifisere ved 3 tilfeller utenfor musikkproduksjon for å gjøre poenget mitt tydeligere.

 

I bokbransjen er vi blitt overøst med “koder” som forklaringsvariabel på hvordan ting forfattere og antatt kjernepublikum ikke forstår. Det mest berømte eksemplet i Norge må være Magnus Marsdals “FrP-koden”. “Lag for lag avdekkes forklaringene på noe Marsdal mener er et mysterium: Hvordan kan så sympatiske mennesker stemme på det han synes er Norges mest usympatiske parti?”. Bakgrunnen for boken er de x-antall politikere/samfunnsvitere etc. som har gått til angrep på partiet, bare for å oppleve at partiets populæritet har økt og dets innflytelse på norsk politikk likeså. Angrepet på FrP ble forsterket i sin tid av Martin Kolberg som kunne avsløre at han hadde knekket FrP-koden. Det er interessant å notere seg at partiet har økt kraftig i oppslutning siden “koden” ble avslørt. Da må man spørre seg: har ikke leserne forstått at pariet bare operer etter en “kode”, eller bryr de seg ikke? Svaret gir seg selv; det var aldri noen “kode”. Å angripe politiske motstandere ved å forminske hele partiprogram eller politiske karrierer ned til særdels enkle teorier om dets oprinnelse biter ingen på. Vi lever i et demokrati der samtlige politikere fra ytterste venstre til ytterste høyre jobber for et bedre Norge. Vi lever ikke i en suspekt tidsalder eller etter fjerne verdier, der enkelte politiske partier har planer om å overta landet, kjøre det i grøfta og bruke landets formue på egne sko-kolleksjoner. Å svartmale hele partiprogrammer/politiske ledere fungerer ikke i Norge. Befolkningen er særdeles godt opplyst og utdannet, men den er uenig om landets fremtid og hvordan nå dit best mulig. I denne sammenheng er det også interessant å notere seg at de mest toneangivende bøker og beskrivelser av politiske prosesser, og svartmalingen av den, kommer i regi av den norske venstresiden. Sammenliknet med USA har venstresiden inntatt republikanernes rolle her til lands, der “den andre siden” operer etter verdier som vil føre nasjonen til ruiner, der Martin Kolberg minner mest om Dick Cheney, og der republikanerne har skaffet seg “eierskap” på sentrale begrep som “heartland”, “values” og “patriotism” har norsk venstreside tatt patent på “felleskassa” og “velferdssamfunnet”. Taktikken er den samme: alle politiske retninger utenfor malen er “upatriotiske” eller går på bekostning av “velferdssamfunnet”. Strategien er åpenbar og den fungerer i USA, men den fungerer ikke på en så godt utdannet masse som det norske folk. Jeg er såpass gammel at jeg husker vår nåværende finansminister karakterisere FrPs velgere som uønskede “elementer” i Norge vi måtte bli kvitt. Det er ganske skarpe ord fra en leder som den gang representerte et parti som var nær sperregrensen. Videre er det en stigmatisering av demografiske verdier venstresiden ellers gjør sitt for å beskytte fra diskriminering. Selv om dette har historisk verdi og ingen reell politisk tyngde i dag, understreker det grunnleggende problemer med det norske demokratiet der små (nærmest ubetydelige) partier kan inneha makt samtidig som de beskriver dets motstandere på det groveste. Det minste partiet er altså i posisjon, mens det “latterliggjør” nesten 1/4 av landets befolkning.
Grunnen til at dette blir godkjent er selvfølgelig pga arbeiderpartiet, norges ledende parti gjennom historien. AP er partiet som stort sett har regjert landet, med få unntakk, og samtidig kritiserer alle andre for manglende fremgang. I opposisjon er AP tilnærmet likt FrP, i regjering tilnærmet likt republikanerne. Dette har vi sett de siste 4 årene, der SV og SP har blitt skviset ut i alle de viktigste beslutningene landet har stått ovenfor; miljø, krig, samferdsel, subsidiering av bønder etc. Der republikanerne innsetter høysterettsdommere som fåfekter deres verdisyn, innsetter AP personer i like stillinger utelukkende ut ifra partihensyn. I senere tid eksemplifisert ved DnBs sjef, tidligere ved Statoil/Hydro, Telenor etc.

I regjering har AP gjennomført FrP politikk på samferdsel, forsvar (med unntak av faktisk overføring av midler) og innvandring/flyktningpolitikk. Det de færreste vet om AP er at det finnes to partier i ett. En tradisjonell og konservativ del og en noe mer venstreorientert del. Den konservative delen av partiet regjerer per nå, noe som har ført til at 2/3 av regjeringen ikke er blitt hørt i de viktigste sakene som til enhver tid påvirker landet. SV støtter seg til barnehage-satsingen, noe som er vel og bra, men det representerer altså 0.01% av partiets program; hadde jeg sympatisert med SV hadde jeg følt meg snytt!

Poenget er altså at det hverken eksisterer noen “kode” for FrP eller andre politiske partier eller deres respektive velgere. Norge er langt fra så polarisert som USA og det er interessant å merke seg at det er venstresiden, og ikke høyre, som tar i bruk begreper og taktikker i norsk politikk som minner mest om de avskyelige amerikanske velgerstrategiene. Ikke før venstresiden, i all hovedsak AP og SV, forstår at FrPs velgere stemmer ut i fra personlige politiske hensyn, og ikke en usympatisk, rasistisk agenda som vil rasere “velferdssamfunnet”, vil disse faktisk lytte til kritikken. Å bli stigmatisert, puttet i bolk eller fremmedgjort for sine meninger og holdninger vil derimot forsterke disse holdningene, ikke føre til en slags massiv oppvåkning der store deler av landet plutselig “ser lyset”.

Vel, tilbake til “kode” problematikken. I etterkant av “Da Vinci-koden” dukket det plutselig opp en hel masse koder. Det var koder overalt. Ikke bare FrP-koden, men også Rebecca-koden, Peer Gynt-koden, Knæk-koden, Martina-Koden, Den svenske koden og nå sist Knutby-koden. For å toppe alt er også “den hemlige koden” nå utgitt og begrepet er kommet på skjermen i form av “kodenavn Hunter”. Hei! Det ser ut som at folk er veldig opptatt av koder nå! Plutselig hadde alle forlag en slags “kode”, det er et ord folk ser ut til å like! Så mystisk og morsomt, her er det noe vi ikke klarer å forstå –det MÅ være en kode!

Jeg har vurdert å begynne å skrive bok selv. Den skal hete “Kode koden” og vil ta for seg alle koders mor. Løser man den, er det strengt tatt ikke behov for nye koder. Da har man alt.

Mangelen på orginalitet brer om seg i flimbransjen også. Jeg mente å legge merke til en trend for noen år siden (5-6 år). Plutselig begynte det å florere av titler med navn. I etterkant av “There’s something about Mary” tok dette seg opp, men nå har det virkelig tatt helt av. Har du ikke lagt merke til dette, så ta en litt grundigere titt i nyhetsbolken på videoutleien eller i anmeldelsen av nye filmer. Det tar helt av. “The haunting of Molly Hartley”, “Zack and Miri makes a porno”, “Nick and Norahs infinite playlist”, “Drillbit Taylor”, “Mannen som elsket Yngve”, “Lars and the real girl”, “Kurt blir grusom”, “Maria Larssons evige ögonblick”, “Don’t mess with Zohan”, “Vicky Cristina Barcelona”, “dumpet av Sarah Marshall”, “Margot at the wedding”, “Dan in real life”, “Charlie Wilson’s war”, “Hallam Foe”, “mordet på Jesse James”, “Michael Clayton”… The list GOES ON! Og dette er nye filmer, maks 4-5 mnd tilbake i tid. Slik har det vært nå i årevis. Og det irriterer meg fordi; det blir bare mer og mer av det og: ingen andre ser ut til å bry seg.

Verden fryser ikke over akkurat, men prøv å legge merke til filmer med navn i tittelen neste gang du er i en passende situasjon, Jeg trenger noen å dele frustrasjonen med.

The age of originality is dead?

Et Kautokeino oppgjør med norsk film

Jeg vil beskrive meg selv som grunnleggende skeptisk til alt av norsk film. Farget av min barndom som hovedsaklig fant sted i de glade 80-årene lærte jeg tidlig at norsk film var forbeholdt flagrende kunstnertyper med fett og ustelt hår, de radikale, de hårsåre og sosialister som så på film utelukkende som propaganda for nasjonalromantikk eller antiamerikanske holdninger. Norsk film var latterlig; skuespillerne var alle die-hard teater sluts med mimikk som minnet mest om skikkelig vasne kjøttboller, lyssetting, musikk og dialog så og føltes mest som en rusavhengig sjimpanse som voldtok små barn med lange dildoer bare fordi den kunne.
Selve fortellingen, eller dreiebok/manuskript om du vil, gikk stort sett ut på hvor jævlig alt var i samfunnet; ungdom med høl i buksene og trang til å være horete, alkoholisterte mødre og fedre som bare jobbet -for så og fyre opp leiligheten med bensin i rent sinne over at middagen ikke var ferdig klokka 5. Og dette gjenntok seg hver dag.
Hullene i alt av produksjon var så vide og brede at selv Manuela Ramin Osmundsen ville fremstå som troverdig, pålitelig og folkelig i forhold.

Så skjedde det noe.
På grunn av politiske filmavtaler som sørget for subsidiering i større grad, merket man en oppsving i kvalitet; vi fikk manus, skuespillere og fagarbeidere det stod respekt av. Vi fikk vår egen Christopher Walken (K. Joner) og andre dyktige folk som hevet nivået betraktelig. Riktignok finnes det nå en gruppe på 5-6 skuespillere som er med på omtrent alt av nye filmer, men heller det enn teaterfilm. En rekke gode norske filmer har snudd opp ned på mine (rettmessig) forutintatte holdninger. Det må sies at det ennå er slik at 1 av 10 er gode (etter min målestokk), men ALT er bedre enn slik det var.

Så det var med stor interesse jeg leide Kautokeino Oppgjøret her forleden. Jeg er svak for nordlendinger (ja, jeg vet at samer ikke er det samme som en nordlending, men her sørpå er det digg så lenge det ikke er Wenche Foss lissom). Den hadde fått mye cred i aviser, den var bra besøkt og den hadde mottat en del priser. Dessuten var det (pga filmstreieken i USA i fjor) liten konkurranse på hyllene akkurat den dagen.

For det første må det nevnes at rollebesetningen er sterk, veldig sterk. Anni-Kristiina Juuso, Mikael Persbrandt og Bjørn Sundquist (den feteste norske skuespilleren ever?) er de som gjør best inntrykk. Gaup-familien er også tilstede, men de blir mer som statister å regne i forhold til førstnevnte ensemble. Lyssettingen er Hollywoodsk og lyden er det lite å utsette på. Selve historien derimot minner mest om resirkulerte bleier, der gammel bæsj har klamret seg fast til nye materialer, og de nye materialene ikke klarer å overgå stanken fra fyllebæsjen filmen forteller om. For det er det som her storyen her. De stakkars same-mennene klarer ikke å "holde flokken samla" fordi de drikker seg drita hver kveld, eller rett og slett har intatt bo på den lokale spritbula. Persbrandt gjør en troverdig rolle som spritpimp, men det blir ufattelig teit når damene truer med å brenne ned bula, fjerne presten ol. for å få bukt med problemet. Hei, hva med å si "samemann, kan du drite i å drikke bort alt vi eier, vi klarer ikke å holde flokken samla når du bare ligger og spyr hele dagen?". Nei, det er ikke holdningene i eget folk som var problemet her gitt, det var det onde tilbudet. Hva med å gjøre noe med etterspørselen?

Dette er det filmen stort sett går ut på. De flinke og arbeidssomme (og alkoholisterte) samene som ikke takler å ha sprit i nærheten av flokken. Og man blir dritlei av det konseptet også. Jeg har bare sett filmen en gang, så jeg talte ikke, men de må ha snakket om å "holde flokken samla" et hundretalls ganger i løpet av halvannen time.
Det blir mye for en som ikke kunne identifisert seg mindre med en flokk rein med mindre man hadde fått en rein ved kjøp/leie av filmen. Og når det gjelder selve "oppgjøret", så burde altså det oppgjøret være med egne verdier, verdier urbefolkninger sliter med på verdensbasis.

Jeg forstår at det er stort at samene har fått lage nok en film, og cudos til nevnte skuespillere for bra arbeid. Men det må være mulig å sette litt større krav til historien. Nå er dette oppsiktsvekkende nok basert på ekte saker, noe som burde føre til at samene tar ett oppgjør med seg selv og sine verdier, og at vi andre kan slippe å late som om vi er dødsimponert hver gang de får litt stønad av staten til å lage film.