HYGGELIG

Jeg vil forbeholde meg retten til å avgjøre om møtet mitt med deg var hyggelig til etter at møtet er over. Ordet “hyggelig” er en sosial svulst som har vokst seg alt for stor. Jeg er lei av å hilse på folk som umiddelbart synes jeg er hyggelig. Jeg er IKKE hyggelig.

Jeg kan være hyggelig, for all del, men jeg syntes ikke det det er spesielt hyggelig å hilse på deg. Mest sannsynlig synes jeg det er slitsomt, fordi:

A: Du har håndtrykk som en sliten ape med diva-nykker, eller
B: Jeg har hørt såpass mye om deg at jeg allerede har avgjort at du ikke er hyggelig, og
C: Jeg har egentlig ikke lyst til å møte deg –men slipper ikke unna.

“Hei, Trond… hyggelig!”.
Nei Trond –alt er ikke hyggelig. Jeg er for at vi kan jobbe oss fram mot hygge. Men hyggen er der ikke automatisk. Det må en felles innsats til. Og presser du meg til å måtte mene at det umiddelbart skal være hyggelig så reagerer jeg med å skape uhygge. Og som vi alle vet, uhygge er ikke noe hyggelig.

De absolutte krigsproduksjoner

Mye har både vært sagt, skrevet og sunget om de diverse kriger som til enhver tid utkjempes. Typisk nok er konflikten som skildres nødt til å ha hvilt en god periode for å få en sannferdig skildring; de aller fleste filmatiseringer gjort kort tid etter eller under enhver krig får gjerne en stram eim av propaganda over seg. Spesielt amerikanske filmer (overraskende nok) presenterer ofte et unyansert fiendebilde og en glorifisering av eget heltemot. Allikevel, amerikanske filmer dominerer topplisten. Dette tilskrives gjerne mulighetene store budsjetter gir i form av teknologi og mannskap fremfor ren fortellerkunst. En realistisk krigsfilm eller serie er nødt til å få til (blant annet) lyssetting, en uhorvelig mengde tidsriktige og korrekte kostymer, fartøy og statister. En produksjon som kan korrekt gjengi den tiden den skal dokumentere er å foretrekke og det må sies at listen preges av filmatiseringer som best klarer å kombinere historiefortelling med utnyttelse av ny teknologi.

Grunnen til at man lager en slik liste akkurat nå er den nye bølgen av krigsfilmer vi har i vente de kommende månedene. Først og fremst bør Max Manus nevnes som en verdig krigsfilm sett med norske øyne. Den når ikke opp på listen, men jeg vil gjerne rose norsk film for å ha baller til å tørre å gå løs på en slik produksjon og jeg likte utfallet. Noen svakheter var det; jeg følte at konfliktnivået mellom Norge og Tyskland ikke kom klart nok frem, noe som antagligvis er utelatt av tidsnød, men man ble sittende litt med følelsen av at Manus, Sønsteby og gjengen faktisk bare var terrorister (de siste gjenlevende siden Mullah Krekar her til lands i følge Otto Jespersen). Man kan selvfølgelig regne med at de aller fleste som velger å se filmen kjenner til historien, men et par avisklipp i begynnelsen av filmen for å underbygge grunnlaget for heltenes offervilje er ikke godt nok. Man kunne tatt seg tid i 2 minutter til å introdusere temaer som Quisling, Rinnan, Gestapo og SS, samt muligens klargjøre sveriges nøytrale holdning noe mer. Slik som filmen fremstår nå, virker ikke nordmenns motstand som spesielt velfundert, de så faktisk ut til å ha det riktig så bra under okkupasjon. Man skulle også forklart bedre hva som skjedde med Viktoria Winge’s rollefigur i etterkant av krigen. Hva poenget var med hennes rollefigur, foruten å kysse Fehmner, er ukjent. Man kunne også med hell ha sørget for at Hennies nådeløst tåpelige kommentar “I want my country back” ble uttalt på norsk, om så bare for å unngå flashbacks til en mengde latterlige supernasjonalistiske amerikanske filmer. Alt i alt endte jeg umiddelbart opp på terningkast 3, men ser i ettertid at det muligens var noe strengt. En svak firer høres mere riktig ut. En takk for at man våger å lage norsk krigsfilm er ihvertfall på sin plass, selv om Max Manus muligens ville gjort seg bedre som en TV-serie enn film; de som teller penger vil nok være uenige i akkurat det.

Den neste store krigsfilmen som fort kan ende opp på lista er “Valkyrie” som omhandler attentatforsøket på Hitler. Tom Cruise er det mange meninger om og jeg er vel en av de som har problemer med å se for meg Cruise som beinhard tysker med edle hensikter. Jeg blir derimot gledelig overrasket om jeg tar feil; nye gode krigsfilmer (spesielt fra WW2) er noe jeg lengter etter. Jeg får nok uansett ikke dama med på en film med Cruise og krig, selv om 2 negative gjerne ender opp positivt. Så om noen lesere har lyst til å se denne på kino, si gjerne i fra :)

9. Life Is Beautiful (La Vita è bella)

Den absolutte outsider på lista! Roberto Benigni vant Oscar for beste film i 1998 for denne ytterst spesielle feel-good krigsfilmen. Når man sier feel-good i denne sammenheng må det sies at temaet overhodet ikke får man til å føle noe vellyst overhodet, men Benigni’s karakter, såvel som måten han forteller historien på er oppløftende. Dette er også med på å gjøre tematikken og handlingen (spesielt mot slutten) ufattelig bitter. Slik blir også filmen sittende lenge. Bør leies/kjøpes med tilhørende tørkerull/kleenex dersom du lett blir rørt.

8. Black Hawk Down

Filmer regissert av Ridley Scott er som regel lurt å styre unna (med solide unntak i Gladiator og denne). Dette er samtidig den eneste filmen som ikke omhandler andre verdenskrig på lista, men konflikten i Somalia. Dette var krigen der Amerika for første gang involverte seg i stor skala siden Vietnam krigen og de dertil tilhørende store amerikanske tapene preger denne filmatiseringen. Dersom du fulgte med på nyhetsbildet i 1993 husker du kanskje bildene av amerikanske piloter som ble dratt livløse gjennom gatene i Mogadishu etter bil. Det brutale møtet med krigens virkelighet påvirket det amerikanske folket såpass at det fikk politiske konsekvenser. Brutal er også filmen og den grenser til å måtte omtales som ren action. Dette er en guttefilm. Jeg har aldri hørt om en eneste dame som har sett, eller likt den. Så vet du det.

7. Pianisten

Roman Polanski’s mesterverk gir oss Adrian Brody i sitt definitive gjennombrudd som den jødiske pianisten i ei lei klemme. Handlingen finner sted hovedsaklig i Warzava. Jeg vil beskrive den som mellommenneskelig i større utstrekning enn de fleste krigsfilmer og vil passe det publikumet som hyller “Schindlers liste”. Nevnte Brody leverer enn ekstremt vellykket rolle, noe han også vant Oscar for (Polanski og Harwood vant også for sitt arbeid). Dersom du liker relasjoner bedre enn de store slagene er dette filmen for deg. Dersom du skal lure dama til å se en krigsfilm er også dette tittelen du bør merke deg.

6. Das Boot

Dette er den definitive klaustrafobi-filmen. Personlig klarer jeg ikke å være under vann i mer enn 10 sekunder før jeg dør og ikke er jeg spesielt glad i trange rom. Jeg har alle forutsetninger for å hate denne filmen. Men krigsfilm handler i stor grad om å ha muligheten til å oppleve helvetet såpass nært, men allikevel ha alt på god avstand. Wolfgang Petersens filmatisering har kommet i nye utgaver med bedre lyd og bilde, noe som trengtes. Jeg håper dette også fører til at denne filmen ikke går helt i glemmeboka for interesserte. Dersom du er glad i angst er dette filmen for deg. Dersom du ikke er glad i angst, ja da er dette filmen for deg. Nominert til 6 oscarer og burde strengt tatt vunnet ihvertfall 2 av de.

5. Schindlers liste

Offisielt kåret til tidenes krigsfilm gjentatte ganger og topper poengscoren på imdb’s liste over sjangeren. Neeson og Fiennes spesielt leverer udødelige prestasjoner i sine respektive roller. Sett i sammenheng er filmen noe lavmelt. I motsetning til hva man tradisjonelt ville anta er faktisk dette bare med på å underbygge brutaliteten og faenskapet på en snedig måte. Filmen er mesterlig i sin balansegang fremfor noe, noe som også vel gjør at filmen kan omtales som drama og ikke ren krigsfilm. Jeg vil tro at det er denne faktoren som har gjort den såpass populær; den er rett og slett spiselig for de som ikke er spesielt interessert, samtidig som den ikke byr folk som meg i mot heller. Dersom du er i tvil om hvem du skal leie/kjøpe, er dette en safe bet.

4. Stalingrad

De aller fleste historikere er enige om at det tredje riket tapte krigen da man valgte å innvolvere russerne for fullt. Kampen om Stalingrad er kanskje det viktigste slaget ved siden av D-dagen sett i etterkant og således særs viktig å “dokumentere”. Dette er en tysk produksjon som utfordrer deg på en rekke punkter. Det som kanskje skiller denne filmen fra andre krigsfilmer er at den skildrer tyskerne på en sympatisk måte. Troppenes frykt, uro og desperasjon er menneskelige. Men kan man ha sympati for nazister? Slagscenene bærer preg av å være Pre-Saving Private Ryan, men filmen (les: historien) er såpass sterk i seg selv og også såpass viktig å gjenfortelle at den uansett scorer høyt. Her møter for første gang tyskerne seg selv i døra, i den ubarmhjertige kulden i Russland, omgitt av millioner av fiender. PS! Russland er kjent for sin behandling av tyske krigsfanger og filmen må ses i lys av dette.

3. Saving Private Ryan

Dette er filmen som sørget for å endre samtlige topplister hva gjelder krigsfilm. Da den kom ut i 1998 kan vi snakke om et paradigmeskifte fordi den utmanøvrerte samtlige tidligere forsøk på å lage autentiske filmatiseringer av andre verdenskrig. Ny teknologi skal ene og alene ha æren for dette. Rett nok leverer Hanks, Giamatti, Sizemore og Damon gode prestasjoner. Det er allikevel teknologien som sørger for at store filmer som Apokalypse nå og Hjortejegeren er forbigått. Jeg så denne på kino og den innledende sekvensen (D-dagen) tok fullstendig pusten fra meg. Lyssettingen var ufattelig bra, men muligens var fremskrittene innenfor lyd mer avgjørende. Jeg satt lamslått i kinosalen og følte at jeg var der; kulene suste rundt meg, jeg opplevde kaoset, fortvilelsen og desperasjonen. Dette var nytt og det ga ny giv til sjangeren i sin helhet. Historien i seg selv er på mange områder lite plausibel, men samtidig er den spekket med scener som vil røre deg, sette deg ut av spill og feste seg i minnet.

2. Der Untergang

Er man interessert i historie og da spesielt andre verdenskrig, har det gjentatte ganger vist seg at det kommer mye brutalt fra selve kilden. Tysk film generelt er noe jeg ikke gir mye tid. Tyske krigsfilmer derimot, ja det elsker man! Jeg har av egeninteresse lest det aller meste om Hitler og følgelig sett de aller fleste av de filmatiseringer og portretter som er gjort. Som regel spilles Hitler av en brite (briter spiller alltid skurkene). Der Untergang bringer deg under jorden, i bunkersen for å møte Hitler. Og da snakker vi ikke om en mann som ligner litt på originalen og derfor innehar rollen. Nei, selveste Bruno Ganz leverer varene og vel så det i rollen som erkesatan. Han spytter, fråder, skjeller ut –ja han er stort sett så full av faen man alltid har sett for seg Hitler være. At Ganz er tysk fører selvfølgelig til at man blir sittende å måpe, eventuelt pisse på seg, når han virkelig skrur opp temperaturen i den lille bunksersen. Filmen er en brutal oppvask tyskerne skal ha honnør for: har det noen gang skjedd at en tidligere aggetator finansierer, skriver og filmatiserer en såpass ærlig skildring av det helvetet nasjonen maktet å gjennomføre? Jeg har problemer med å se at Russland, USA eller Kina kunne ha gjort det samme. Tysk filmindustri har også delfinansiert Max Manus og Valkyrie, samt andre viktige skildringer. Det i seg selv står det respekt av og jeg tror tyskland må seile opp som et av de mer velutviklede vestlige samfunn per nå. Dersom du sitter med følelsen av at de krigsfilmene du har sett har rambo-takter eller en glorifiserende tone, ta en titt på denne. Ditt møte med selveste erkesatan i mørket vil påvirke deg.

1. Band Of Brothers

Spielberg og Hanks leverer tidenes krigsproduksjon i form av en 10 episoders lang serie som konfronterer deg med et spekter av følelser. Man følger Easy Company fra start til slutt, komplementert med kommentarer fra overlevende. Både skuespillere og teknikkere har fått til det ultimate innen autentisk historiefortelling. For meg personlig representerer serien en ufattelig respekt for “de beste av oss”, et glimt av et sterkt brorskap, såvel som interessante skildringer av kjente slag og historiske personligheter. Sterkt, men ikke nasjonalistisk og sneversynt som mange andre amerikanske produksjoner. Denne serien bør sees av alle, også de som ikke er krigsinteressert, om så bare for å forstå hvorfor historien aldri må gjenta seg. Anbefales på det aller varmeste.

Som alltid er det noen som stikker seg ut i feil retning. Det finnes haugevis med dårlige krigsfilmer, men dette er de 3 absolutt værste:

3. Cross Of Iron
Godt mottat når den kom og har også die-hard tilhengere i dag. Men den er trist, innholdsløs og svak rent skuespillermessig.

2. Platoon
Kontroversielt valg, ja. Dette er filmen som for en gangs skyld etablerte at amerikanere kan løpe 100 meter mens de blir skutt ca 800 ganger på veien. Har greie øyeblikk og ble godt mottat når den kom. I dag fremstår den bare som håpløs nasjonalromantikk, urealistisk i sine kampskildringer. En “guttefilm” med grei action, men som samtidig gjør narr av alle de som faktisk har opplevd krig.

1. Pearl Harbour
Man skulle tro at amerikanerne maktet å skildre angrepet på eget territorie på en bedre måte enn dette, eller skulle man? Den komplette krigs-kalkun blottet for ALT. Man kan bare like dette om man er født, oppvokst og misbrukt i Iowa og utelukkende har venner som heter Billy, Joel og Wayne. Skammelig og ufattelig disrespect til de som faktisk opplevde helvetet.